Filmdepresjonens kalde hånd

Har du noensinne sett en film som har rørt deg så inderlig mye på de fleste måter som tildags er mulig? Har du gått fra filmlerretet med dype tanker om enten en person fra filmen, meningen med filmen eller noe liknende?
Da har du opplevd det jeg nå har opplevd flere ganger, men for første gang som jeg faktisk skribler ned noe om.
Da jeg skulle en liten tur på hytta med familien min, fant jeg ut at turen egentlig er en langvarig og ganske kjedelig biltur som varer i ca. 4 timer, noe som er ganske monotont og pisskjedelig.
Derfor bestemte jeg meg for å se på en film underveis; da vi har bærbare DvD-spillere baki bilen ville dette være ypperlig for meg.
Da vi bega oss ut på landeveien, plugga jeg inn de nykjøpte Koss-hodetelefonene og satte i en nokså gammel klassiker, Ringenes Herre: Ringens Brorskap.

Jeg ble betatt. Selvom jeg har sett den så mange ganger før, så kan jeg nesten ikke beskrive den følelsen jeg følte underveis. Selvom jeg visste at Gandalf kom til å falle ned i mørket i Morio og midlertidig være død, og selvom jeg visste at Boromir kom til å bli felt av den slemme, men til tider sjarmerende, uruk-haien ,- så levde jeg meg inn i filmen så mye at jeg glemte alt for noen øyeblikk.

Jeg var tilbake i barndommen min da jeg for første gang åpnet Ringenes Herre-DvD-boksen, glante inn på den pene og glinsende CD-en og storkoste meg med filmens spennende, mytiske og episke eventyrfortelling om hobbiter, orker og svææære, episke landskap.

Det er sjelden at jeg noensinne opplever slike ting. Den eneste grunnen til disse deja vu-liknende hendelsene er simpelthen at Ringenes Herre-trilogien er den beste samlingen av filmer som noensinne har blitt produsert. Så mange følelser blir hver gang igangsatt av filmene. Ubeskrivelige følelser.

Så kommer jeg til det vemodige med alt dette. Gjennom filmene opplever vi noen dødsfall som såklart er triste, men det tristeste øyeblikket er når Frodo og Gandalf drar "til Vesten", det vil si himmelen eller paradis i den siste filmen. Da jeg så den for første gang, gråt jeg. Det gjør jeg til tider ennå. Kanskje gråter jeg og føler meg vemodig fordi de faktisk drar og forlater et uendelig kjærlig vennskapsforhold, men også er det fordi DE alle drar fra MEG. No more LotR!

Dermed får jeg en følelse av misbehag, fortvilelse og vemodighet fordi det hele er slutt. Jeg lever meg for mye inn i filmens mytiske og episke verden og begynner å fantasere om at jeg er en hobbit som skal utforske Midgard og så videre.

Ringenes Herre er så kunstnerisk og utrolig flott lagd. Alle aspekter fortryller opplevelsen. Musikken er den beste av sitt slag, fortellermåten, kampscenene og så videre inn i det uendelige, faktisk.
Ringenes Herre kan ikke engang sammenlignes med Star-fucking-Wars. Vi kan ikke sammenligne George Lucas som brukte kort tid i fylla på å utvikle et univers om en stjernekrig ,- med en fantastisk forfatter som viet hele sitt liv til Middle Earth. Å sammenligne det hele er en forbrytelse mot menneskeheten i Hitler-skala.

Dermed trekker jeg meg tilbake i dyp angst for mine sorger over en trilogis bortkommelse, men jeg sverger å beskue Ringenes Herre-trilogien utallige ganger til, med hånden på hjertet.


Med vennlige alve-hilsener (og forresten, jeg brøt løftet om annenhver nynorsk-innlegg, det er bare umulig for meg å måtte slå opp i en ordbok hele tiden, for da mister jeg mine tanker som flyr rundt i hodet mitt rotete som faen, og det kan vi ikke ha noe av),
-T