Portretter kommer snart! Bare la meg tegne dem!
“How do you pick up the threads of an old life? How do you go on, when in your heart you begin to understand there is no going back? There are some things time cannot mend. Some hurts that go too deep that have taken hold.”
-Frodo
--
Sam: "It's like in the great stories Mr. Frodo, the ones that really mattered. Full of darkness and danger they were, and sometimes you didn't want to know the end because how could the end be happy? How could the world go back to the way it was when so much bad had happened? But in the end it's only a passing thing this shadow, even darkness must pass. A new day will come, and when the sun shines it'll shine out the clearer. Those were the stories that stayed with you, that meant something even if you were too small to understand why. But I think Mr. Frodo, I do understand, I know now folk in those stories had lots of chances of turning back, only they didn't. They kept going because they were holding on to something."
Frodo: "What are we holding onto, Sam?"
Sam: "That there's some good in the world, Mr. Frodo, and it's worth fighting for."
--
"Even the smallest person can change the course of the future. "
-Galadriel
--
"Farewell, my dear hobbits. My work is now finished. Here at last, on the shores of the sea, comes the end of our Fellowship. I will not say do not weep, for not all tears are an evil."
-Gandalf
--
“Many that live deserve death. Some that die deserve life. Can you give it to them? Do not be too eager to deal out death in judgment. Even the very wise cannot see all ends.”
-Gandalf
onsdag 11. mars 2009
søndag 1. mars 2009
Kjære Nadya
Vi er bortglemte. Døde.
Vi er som gammel, flassete og tørket maling på en betongvegg. Ingen ser oss. Vi er usynlige. De som ser oss er de som vil erstatte oss, tilintetgjøre oss, tilintetgjøre den gamle malingen på veggen.
Vi stormer i stormskritt mot fienden gang på gang, og gang på gang faller vi og blir liggende i den frosne og blodige snøen. Døde. Vi kryper tilbake i retrett i frykt. Redde som barn. Vi er barn, bare små barn med blodige hender og utslitte kropper.
Jeg har drept. Jeg har drept unger på min egen alder, små unggutter som jeg kunne gått på skole med, som jeg ville lekt i skolegården med. Stakk dem ned med bajonetten min.
Den trengte inn i brystene deres. De skrek og jamret seg, før øynene lukket seg og de fant en voldsom og forstyrrende fred. Nesten ufrivillig.
Rett før jeg drepte dem, brutalt og voldsomt, spurte de meg med sine blikk: "hvorfor gjør du dette?" med rolige stemmer, anklagende. Jeg fikk tårer. De får jeg ikke lenger.
Evnen til å gråte har jeg mistet i løpet av månedene. Døden har blitt en del av mitt liv, kjære Nadya. Den har omsvøpet meg som en skygge og klamrer seg fast til meg. Jeg kommer meg ikke løs. Jeg hører skrikene deres i nettene. De roper ut navnet mitt. Jamrer og skriker, gråter og ber tryglende om å få leve.
Så kommer det en plutselig storm av piskende kuler som trenger seg igjennom stemmene deres, igjennom kroppene deres. Og da våkner jeg, kjære Nadya.
Jeg tar ladegrepet, drar det bakover og svinger riflen over skulderen. Så går jeg sammen med de andre. Ivanov, som du kjenner fra gamleklassen din, pleier å dele skyttergravshull med meg. Han har noen gode sigaretter.
Jeg føler en sorg over alle de som har dødd. Så mange har falt, så mange jeg, vi, kjente.
Mikhael, Bruschev, Pilonov, Trumschev, Kalanaya og Vasili falt allesammen igår. De var uheldige. En granat traff skyttergraven deres. Bruschev, Pilonov, Trumschev og Vasili ble tilintetgjort med en gang, momentant. De fant vi ikke. Alt vi fant var en ring med inskripsjonene: "Min Kjære Katilana". Den var Pilonovs.
Mikhael hadde fått en kule i hodet rett etter og begge armene var skutt av. Kalanaya lå med halve kroppen avsagd av eksplosjonen.
Vi trøstet ham, holdt rundt ham, sang en vise for ham. Han gråt. Tårene ble stoppet av blodet. Han gulpet, gråt og skalv. Så var det som om hele verden stoppet opp. Han rykket litt og så pustet han ut.
Vi gråt ikke, kjære Nadya. Vi hadde gått i samme klasse sammen med ham. Vi hadde hatt samme lærer, "gale Petrifski", som ham. Men vi gråt ikke.
Han var bare et av millioner ofre som vi måtte gråte over. Evnen til å gråte hadde blitt borte. Dagene omsvøpet oss i stein, gjorde oss harde og frosne. Men inne var vi bløte. Vi gråt om nettene når det var rolig. Ropte ut etter våre kjære.
Igår ble Dostev skutt i nakken av en snikskytter. Ivanov ble også drept i et angrep. Før han utåndet ga han meg brevet til sine kjære som jeg skulle levere. Nå var jeg alene. Hele mitt kompani var drept. I løpet av noen dager.
Fienden er den onde sorten. De skal dø. Kommisærene babler i vei. De bjeffer om Stalin den store og vår plikt som Sovjetsamveldets trofaste og standfaste soldater å knuse Nazi.Tyskland. Fascistene må dø.
Jeg tar på meg den klirrende, svak-grønne, runde hjelmen og tar riflen min i hånden.
Vi er bortglemte, min kjære Nadya. De har latt oss i stikken. Vi eksisterer ikke lenger. De bryr seg ikke om oss. De kjenner meg ikke. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke ofre mitt liv for en sak som dette. Jeg vil få barn, leve med familien, ha et lite hus på landsbygda utenfor Leningrad.
Dra inn til bygda med mine barn og kjøpe råvarer som trengs til gården. Komme hjem, kysse deg lett på kinnet og si hvor stolt jeg er over at lillegutten vår, lille Sebastian greide å løfte en hel kornsekk opp på kjerra. En hel sekk!
Jeg vil ikke holde denne rifla, denne bajonetten og ha på meg disse stinkende klærne. Jeg vil kaste denne rifla, og alle andre rifler i verden, alle patroner, alle kuler, alle granater, bare kaste dem.
Jeg løper. Tårene renner ned på mine røde, frosne lepper. Kjenner på saltsmaken. Kjenner hvor god den er. Tenker på deg. Maskingeværrede til høyre. Deg. Tenker på deg. Firkantede hjelmer overalt, pekende, stikkende rifler. Deg. Piskende skudd.
Kjenner en smerte i skulderen. Balansen svikter. Faller om og kjenner snøen ta meg imot. Den sier "velkommen, bror". Jeg prøver å reise meg opp. Men så slår tanken meg.
Jeg er bortglemt. Jeg er død.
Og plutselig våkner jeg opp. Du er død, lille Sebastian er død, lille Mikhael er død. Gården vår, den finnes ikke. Den er blitt brent av tyskerne.
Jeg har våknet opp. Jeg skriker og jamrer. Skuddene pisker og suser forbi meg, en stikkende smerte i låret treffer meg. Skrik og rop fra tyskerne som roper: "Russische schweine", og kommisærene som bjeffer: "Dawai, dawai!"
Tar meg for øynene, vil ikke se, vil ikke våkne. Jeg vil sove og drømme, kjære Nadya. Min kjære Nadya, jeg vil ikke våkne opp!
En kald følelse slår meg, jeg blir lam av smerte. Det roer seg. Jeg ligger i snøen. Våpnet har falt på brystet mitt. Øynene mine kjemper om å være oppe. Jeg faller. Faller inn i drømmen.
Faller inn i drømmen. Faller til deg. Drømmen omfavner meg. Jeg ser deg. Du er vakker. Skjønn. Du holder Sebastian og Mikhael i hendene. Dere smiler. Jeg smiler.
Så oppsluker drømmen meg. Nå er jeg hos deg, mine kjære Nadya.
Vi er som gammel, flassete og tørket maling på en betongvegg. Ingen ser oss. Vi er usynlige. De som ser oss er de som vil erstatte oss, tilintetgjøre oss, tilintetgjøre den gamle malingen på veggen.
Vi stormer i stormskritt mot fienden gang på gang, og gang på gang faller vi og blir liggende i den frosne og blodige snøen. Døde. Vi kryper tilbake i retrett i frykt. Redde som barn. Vi er barn, bare små barn med blodige hender og utslitte kropper.
Jeg har drept. Jeg har drept unger på min egen alder, små unggutter som jeg kunne gått på skole med, som jeg ville lekt i skolegården med. Stakk dem ned med bajonetten min.
Den trengte inn i brystene deres. De skrek og jamret seg, før øynene lukket seg og de fant en voldsom og forstyrrende fred. Nesten ufrivillig.
Rett før jeg drepte dem, brutalt og voldsomt, spurte de meg med sine blikk: "hvorfor gjør du dette?" med rolige stemmer, anklagende. Jeg fikk tårer. De får jeg ikke lenger.
Evnen til å gråte har jeg mistet i løpet av månedene. Døden har blitt en del av mitt liv, kjære Nadya. Den har omsvøpet meg som en skygge og klamrer seg fast til meg. Jeg kommer meg ikke løs. Jeg hører skrikene deres i nettene. De roper ut navnet mitt. Jamrer og skriker, gråter og ber tryglende om å få leve.
Så kommer det en plutselig storm av piskende kuler som trenger seg igjennom stemmene deres, igjennom kroppene deres. Og da våkner jeg, kjære Nadya.
Jeg tar ladegrepet, drar det bakover og svinger riflen over skulderen. Så går jeg sammen med de andre. Ivanov, som du kjenner fra gamleklassen din, pleier å dele skyttergravshull med meg. Han har noen gode sigaretter.
Jeg føler en sorg over alle de som har dødd. Så mange har falt, så mange jeg, vi, kjente.
Mikhael, Bruschev, Pilonov, Trumschev, Kalanaya og Vasili falt allesammen igår. De var uheldige. En granat traff skyttergraven deres. Bruschev, Pilonov, Trumschev og Vasili ble tilintetgjort med en gang, momentant. De fant vi ikke. Alt vi fant var en ring med inskripsjonene: "Min Kjære Katilana". Den var Pilonovs.
Mikhael hadde fått en kule i hodet rett etter og begge armene var skutt av. Kalanaya lå med halve kroppen avsagd av eksplosjonen.
Vi trøstet ham, holdt rundt ham, sang en vise for ham. Han gråt. Tårene ble stoppet av blodet. Han gulpet, gråt og skalv. Så var det som om hele verden stoppet opp. Han rykket litt og så pustet han ut.
Vi gråt ikke, kjære Nadya. Vi hadde gått i samme klasse sammen med ham. Vi hadde hatt samme lærer, "gale Petrifski", som ham. Men vi gråt ikke.
Han var bare et av millioner ofre som vi måtte gråte over. Evnen til å gråte hadde blitt borte. Dagene omsvøpet oss i stein, gjorde oss harde og frosne. Men inne var vi bløte. Vi gråt om nettene når det var rolig. Ropte ut etter våre kjære.
Igår ble Dostev skutt i nakken av en snikskytter. Ivanov ble også drept i et angrep. Før han utåndet ga han meg brevet til sine kjære som jeg skulle levere. Nå var jeg alene. Hele mitt kompani var drept. I løpet av noen dager.
Fienden er den onde sorten. De skal dø. Kommisærene babler i vei. De bjeffer om Stalin den store og vår plikt som Sovjetsamveldets trofaste og standfaste soldater å knuse Nazi.Tyskland. Fascistene må dø.
Jeg tar på meg den klirrende, svak-grønne, runde hjelmen og tar riflen min i hånden.
Vi er bortglemte, min kjære Nadya. De har latt oss i stikken. Vi eksisterer ikke lenger. De bryr seg ikke om oss. De kjenner meg ikke. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke ofre mitt liv for en sak som dette. Jeg vil få barn, leve med familien, ha et lite hus på landsbygda utenfor Leningrad.
Dra inn til bygda med mine barn og kjøpe råvarer som trengs til gården. Komme hjem, kysse deg lett på kinnet og si hvor stolt jeg er over at lillegutten vår, lille Sebastian greide å løfte en hel kornsekk opp på kjerra. En hel sekk!
Jeg vil ikke holde denne rifla, denne bajonetten og ha på meg disse stinkende klærne. Jeg vil kaste denne rifla, og alle andre rifler i verden, alle patroner, alle kuler, alle granater, bare kaste dem.
Jeg løper. Tårene renner ned på mine røde, frosne lepper. Kjenner på saltsmaken. Kjenner hvor god den er. Tenker på deg. Maskingeværrede til høyre. Deg. Tenker på deg. Firkantede hjelmer overalt, pekende, stikkende rifler. Deg. Piskende skudd.
Kjenner en smerte i skulderen. Balansen svikter. Faller om og kjenner snøen ta meg imot. Den sier "velkommen, bror". Jeg prøver å reise meg opp. Men så slår tanken meg.
Jeg er bortglemt. Jeg er død.
Og plutselig våkner jeg opp. Du er død, lille Sebastian er død, lille Mikhael er død. Gården vår, den finnes ikke. Den er blitt brent av tyskerne.
Jeg har våknet opp. Jeg skriker og jamrer. Skuddene pisker og suser forbi meg, en stikkende smerte i låret treffer meg. Skrik og rop fra tyskerne som roper: "Russische schweine", og kommisærene som bjeffer: "Dawai, dawai!"
Tar meg for øynene, vil ikke se, vil ikke våkne. Jeg vil sove og drømme, kjære Nadya. Min kjære Nadya, jeg vil ikke våkne opp!
En kald følelse slår meg, jeg blir lam av smerte. Det roer seg. Jeg ligger i snøen. Våpnet har falt på brystet mitt. Øynene mine kjemper om å være oppe. Jeg faller. Faller inn i drømmen.
Faller inn i drømmen. Faller til deg. Drømmen omfavner meg. Jeg ser deg. Du er vakker. Skjønn. Du holder Sebastian og Mikhael i hendene. Dere smiler. Jeg smiler.
Så oppsluker drømmen meg. Nå er jeg hos deg, mine kjære Nadya.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
