Er du sosialist?

Jeg gikk rundt og tralla på en vise som jeg ikke husker navnet på, og da kom jeg på hva mitt neste innlegg her skulle være. Om politikk! Yes, høres kjedelig og tamt ut, men det er hva du gjør det til.

Det er faktisk først nå jeg har begynt å interessere meg smålig for politikk, men jeg er ennå ikke sikker på om jeg skal melde meg inn i et parti eller ikke, eller kanskje bare iakta det hele og prøve å finne ut hvilket parti som jeg burde gå for.
Jeg har hatt noen litt kommunistisk-inspirerte tanker og leser mye av forskjellige kommunistiske websider og Klassekampen som i bunn og grunn er et leseverk for personer med et relativt større forhold til kommunisme enn den vanlige menigmann.


Det er jo interessant å lese om slike ting, og det virker som om det ennå er partier og personer som prøver å innføre visse kommunistiske aspekter inn i samfunnet, som å beholde skatt, ingen karakterer på skolen (noe som i seg selv er ganske dårlig) og lignende. Men det jeg har tenkt over er at det er INGEN, absolutt INGEN som er villig til å innføre et totalt og radikalt kommunistisk styre.




Før jeg fortsetter, vil jeg understreke at selvom jeg er for visse aspekter ved kommunisme (mest det aspektet der man skal hjelpe hverandre og at et kollektivt fellesskap skal kunne løfte seg oppover sammen), så vil jeg vel si at hvis noen får et inntrykk av en aggressiv og radikal kommunistisk holdning fra min side, så er det bare å ta det med ro. Jeg spiller radikal kommunist bare fordi det terger noen veninner av meg, så jeg er ganske nøytral når det gjelder politikk.

Grunnen til at ingen vil innføre et kommunistisk styre i Norge, er enkelt og greit fordi kommunismens grunnregler ikke fungerer i praksis, og fordi kommunisme blir sett på som Fanden selv, og folk er redde for slike radikale regjeringer ,- og med god grunn. Stalin drepte jo vel noen titalls millioner av sine egne innbyggere ved å la dem faktisk tro på at Stalin faktisk var kommunist, noe han egentlig ikke var. Han utnyttet makten. Så hvis det er noen som er kommunister idag, så er de antakeligvis leninister eller marxisister, der man heller ser til kommunisme som en løsere og mer diffus livsvei. Det er den veien jeg velger å ta hvis jeg noensinne skal ytre meg om å være en slags kommunist.

Kommunismen fungerer ikke i praksis, men hva hvis man tar deler fra den, og blander sammen med kapitalismens mange goder? Det finnes mange eksempler på slike tilfeller, f. eks... uhh, Norge? Det er riktig, min venn, Norge har en såkalt blandingsøkonomi, som betyr enkelt og greit at vi har tatt de gode sidene fra både kommunisme og kapitalisme, og man ser jo resultatet nå ,- et av de beste landene å bo i, og ifølge FN, det 2. beste landet å bo i (i hele verden) etter Island.

Det er egentlig feil at man ser på kommunismen som et onde, fordi helt i begynnelsen, var det de mest intellektuelle og smarte personene i verdenshistorien som var kommunismens stamfedre.
Folk som Stalin og Mao har griset til kommunismens rykte ved å være trigger-happy og likvidere sine egne folk.
Kommunisme bygger på at alle skal være like, egentlig fordi man før i tiden ville få bort de adelige og alle slike sosiale klasser, også kalt føydalisme. Arbeiderne skulle komme fremfor alt, men på et visst punkt gikk man feil vei og tok kommunismen for bokstavelig talt.

For man skal absolutt ikke følge kommunismen til punkt og prikke, for da går det ille.
Man skal ikke være like, det er imot menneskets natur, for vi fyller hverandres mangler og svakheter. Men når en anti-kommunist legger fram et slikt argument, har vedkomne misfortstått.
Kommunismen mener ikke at alle skal være like med tanke på personligheter, jobber, lønn og så videre, men heller at alle skal få samme gode tilbud, har samme krav og samme rettigheter!

Jeg mener også at for hver dag som går så tenker vi på USA som en god og ren nasjon.
Ikke vær naiv!
Har du sett USAs mangler? USA driver et skikkelig kapitalistisk styre der i mange tilfeller gjerrighet og griskhet regjerer. Helsesystemet i USA suger.
Hvis man er fattig i USA og faller utenfor systemet, blir man i mange tilfeller boende utenfor systemet.
Hvis man er fattig i USA, har en dødelig sykdom og man trenger en operasjon, hender det ofte at man ikke får operasjonen og "dør foran brødboksen" fordi legene nekter å operere deg fordi du ikke har råd til operasjonen.

USA har også et økonomisk styre som lar privatpersoner få kontroll over store firmaer, som sykehus, veibaner, drosjeselskap og alle andre offentlige tjenester. Systemet blir for fritt, etter min mening, og lager vei for griskhet og gjerrighet fra privatpersoner som eier store firmaer.

Det er resultatet av et 100% kapitalistisk styre.

I Norge, på den andre side, har vi en blanding av kommunisme og kapitalisme, som videre sier at alle offentlige tjenester som virkelig håver inn penger, ikke kan ha en privatperson som sjef, men heller staten som sjef, og dermed tjener vi alle på det! Vi har et helsesystem som gir oss gratis pleie, via skatten vår som alle betaler. Det er akkurat som om hvis du for eksempel kommer i en ulykke og trenger en operasjon, så betaler alle i Norge en liten sum hver for å hjelpe deg.

Det kan oppstå problemer hvis denne skatten blir brukt på andre unødvendige ting, men det er en annen sak.

Jeg tror jeg har fått sagt mye, og fått ut mange av tankene mine nå. Deilig. :)
Takk for at du leste!

-T

Reformer

Jeg har vært ganske travel i det siste og har derfor ikke hatt noe særlig med tid til å blogge. Men her er jeg.
På lørdagen som var fylte mora mi 50 år, og det feira vi med å dra ned til byen til en restaurant som het noe med "Shalimar" og spiste en perfekt indisk middag med masse kylling og ris - nam, nam. :) Dra til den restauranten! Det er verdt det, hehe.

Utenom det har jeg hatt en helt normal helg. Har vært mye ute sammen med kamerater, eller som kommunistene sier, "kamratær".
Men alt det ovenfor blir totalt slått av den flotte nyheten som kommer nå; jeg har begynt å trene! På et sted i Moss som blir kalt for Korpus. Navnet er ganske diffust og kan minne om en død kråkes klengenavn, men Korpus betyr egentlig "kropp" eller "sjel", eller noe med "helse".
Trener da sammen med Toni og en ved navn Fredrik, og det er riktig hyggelig. Det som det hele dreier seg om er at det er hyggeligere å trene når du er sammen med venner, og kanskje det også er bra at du kan velge når DU vil trene selv, istedenfor at en trener sier hva du skal gjøre.

Men nå skal jeg ut og leie film. Tenkte The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford.

Whew, utrolig lang tittel. Men da snakkes vi! :)

Filmdepresjonens kalde hånd

Har du noensinne sett en film som har rørt deg så inderlig mye på de fleste måter som tildags er mulig? Har du gått fra filmlerretet med dype tanker om enten en person fra filmen, meningen med filmen eller noe liknende?
Da har du opplevd det jeg nå har opplevd flere ganger, men for første gang som jeg faktisk skribler ned noe om.
Da jeg skulle en liten tur på hytta med familien min, fant jeg ut at turen egentlig er en langvarig og ganske kjedelig biltur som varer i ca. 4 timer, noe som er ganske monotont og pisskjedelig.
Derfor bestemte jeg meg for å se på en film underveis; da vi har bærbare DvD-spillere baki bilen ville dette være ypperlig for meg.
Da vi bega oss ut på landeveien, plugga jeg inn de nykjøpte Koss-hodetelefonene og satte i en nokså gammel klassiker, Ringenes Herre: Ringens Brorskap.

Jeg ble betatt. Selvom jeg har sett den så mange ganger før, så kan jeg nesten ikke beskrive den følelsen jeg følte underveis. Selvom jeg visste at Gandalf kom til å falle ned i mørket i Morio og midlertidig være død, og selvom jeg visste at Boromir kom til å bli felt av den slemme, men til tider sjarmerende, uruk-haien ,- så levde jeg meg inn i filmen så mye at jeg glemte alt for noen øyeblikk.

Jeg var tilbake i barndommen min da jeg for første gang åpnet Ringenes Herre-DvD-boksen, glante inn på den pene og glinsende CD-en og storkoste meg med filmens spennende, mytiske og episke eventyrfortelling om hobbiter, orker og svææære, episke landskap.

Det er sjelden at jeg noensinne opplever slike ting. Den eneste grunnen til disse deja vu-liknende hendelsene er simpelthen at Ringenes Herre-trilogien er den beste samlingen av filmer som noensinne har blitt produsert. Så mange følelser blir hver gang igangsatt av filmene. Ubeskrivelige følelser.

Så kommer jeg til det vemodige med alt dette. Gjennom filmene opplever vi noen dødsfall som såklart er triste, men det tristeste øyeblikket er når Frodo og Gandalf drar "til Vesten", det vil si himmelen eller paradis i den siste filmen. Da jeg så den for første gang, gråt jeg. Det gjør jeg til tider ennå. Kanskje gråter jeg og føler meg vemodig fordi de faktisk drar og forlater et uendelig kjærlig vennskapsforhold, men også er det fordi DE alle drar fra MEG. No more LotR!

Dermed får jeg en følelse av misbehag, fortvilelse og vemodighet fordi det hele er slutt. Jeg lever meg for mye inn i filmens mytiske og episke verden og begynner å fantasere om at jeg er en hobbit som skal utforske Midgard og så videre.

Ringenes Herre er så kunstnerisk og utrolig flott lagd. Alle aspekter fortryller opplevelsen. Musikken er den beste av sitt slag, fortellermåten, kampscenene og så videre inn i det uendelige, faktisk.
Ringenes Herre kan ikke engang sammenlignes med Star-fucking-Wars. Vi kan ikke sammenligne George Lucas som brukte kort tid i fylla på å utvikle et univers om en stjernekrig ,- med en fantastisk forfatter som viet hele sitt liv til Middle Earth. Å sammenligne det hele er en forbrytelse mot menneskeheten i Hitler-skala.

Dermed trekker jeg meg tilbake i dyp angst for mine sorger over en trilogis bortkommelse, men jeg sverger å beskue Ringenes Herre-trilogien utallige ganger til, med hånden på hjertet.


Med vennlige alve-hilsener (og forresten, jeg brøt løftet om annenhver nynorsk-innlegg, det er bare umulig for meg å måtte slå opp i en ordbok hele tiden, for da mister jeg mine tanker som flyr rundt i hodet mitt rotete som faen, og det kan vi ikke ha noe av),
-T

Ankomstens stund

Da har jeg fått tastet og klikka meg inn hit på BlogSpot.Com etter mye nøling og fortvilte tanker om bloggings til tider navlebeskuende og infantiliserte innhold og om hvorfor JEG, som forøvrig er et nokså tenkende individ som tenker på flere ting enn bare hva jeg skal ha til middag etter skolen, selvom disse berømte middagstankene er noen deilige og orgasmiske tanker som virkelig får meg til å slappe av og virkelig glede meg til å sette meg ned med familien min og ete i vei, for uten mat greier man seg ikke lenge.

Men uansett, hvorfor skal jeg komme hit og skrible ned mine personlige tanker, og late som om det er en hemmelig dagbok, men for å finne ut at folk faktisk kan lese alt hva jeg skriver?
Delvis fordi jeg idag på bussen følte en desperat følelse for å få ut noen tanker, og det vil dermed ikke bare si personlige følelsesreferat, men muligens også mine meninger om livet og verden idag. Muligens ispedd litt skittkasting, sladder og litt radikale politiske meninger som virkelig vil sjokkere deg og forhåpentligvis åpne øynene dine for hva som skjer i verden idag.

Av forskjellige årsaker velger jeg å skrive annenhvert innlegg på nynorsk, fordi jeg egentlig liker klangen på nynorsk og fordi jeg mener at det er viktig å bevare det også blant ungdommen i dag, fordi det ER norsk. Bokmål er en fornorsket versjon av dansk, og for de som ikke vet det (av forskjellige sosiale grunner) så hadde Danmark kontroll over Norge, eller Noreg, i flere hundre år.

Da er det på tide for meg å slenge meg til sengs for å hvile mine lemmer, så vi sees snart igjen, gjør vi ikke? =)

-T