My legacy

Det er sånn i livet at man til syvende og sist dør, og det er i bunn og grunn dritkjipt. Har aldri tenkt på det sånn før, men tenker mer og mer på at JEG, mine hender, min kropp, mine armer, mine bein, mine negler, mine øyne, mitt hår ,- alt ved meg, kommer til å råtne bort til slutt, bli om til jord og ikke eksistere lenger.

Da jeg var liten, trodde jeg naturligvis at hele universet sirklet rundt meg, og at jeg var udødelig, men nå i det siste har det kommet opp for meg at jeg også skal dø en gang. Så jævla kjipt, jævla festdemper, liksom.

"Man knows its doom, but not the hour", som jeg hørte i et spill, og jeg må si meg enig i det sitatet.
Dette kan virke ganske emo, og det er jo litt emo også, såklart, men budskapet mitt er at selvom vi skal dø, så skal vi prøve å gjøre mest ut av livet vårt.

Så, hvis jeg skulle blitt brutalt overkjørt av en Toyota om noen dager, uker, måneder eller til og med år, så vær så snill, ikke husk meg som den som var emo i en liten blogg eller tenkte mye, men som den som hadde humoren i behold og alltid elsket alle i hele den vide verden som elsker noen, og at jeg mener at ved siden av kjærligheten, så er humor, det viktigste vi har. ;) Og humor ER jo kjærligheten, ikke skill dem, kjærlighet og humor går hånd i hånd.

Emoes suck, btw, fordi de svartmaler alt og maler omgivelsene sine svart uten å gjøre et forsøk i å komme seg ut av elendigheten, men lar elendigheten omsvøpe dem og gjøre dem til elendigheten.

HUMOR FTW! :D <3
Husk meg som den som til tross for stryk i matte smiler og er glad for å leve. :)