Mark Twain - en klok fyr

Legger til noen gode Mark Twain-sitater, som jeg er helt enige i. Mark Twain er et stort idol og en stor inspirasjonskilde for meg. :)
Sitatene er sanne, velrettede, kloke og i noen tilfeller veldig satyriske, ironiske og morsomme.

"Humor is the great thing, the saving thing. The minute it crops up, all our irritations and resentments slip away and a sunny spirit takes their place."

"A man cannot be comfortable without his own approval."

"Clothes make the man. Naked people have little or no influence in the society."

"I thoroughly disapprove of duels. If a man should challenge me, I would take him kindly and forgivingly by the hand and lead him to a quiet place and kill him."

"If you tell the truth you don't have to remember anything."

"It is curious that physical courage should be so common in the world and moral courage so rare."

"Keep away from people who try to belittle your ambitions. Small people always do that, but the really great make you feel that you, too, can become great."

"Often it does seem a pity that Noah and his party did not miss the boat."

"The best way to cheer yourself is to try to cheer someone else up."

"The human race has one really effective weapon, and that is laughter."

"Whenever you find that you are on the side of the majority, it is time to reform."

"I cannot call to mind a single instance where I have ever been irreverent, except toward the things which were sacred to other people."

"It is by the goodness of God that in our country we have those three unspeakably precious things: freedom of speech, freedom of conscience, and the prudence never to practice either of them."

Dumbness brought to life

"Is that me, or is it a flexing ghost in the mirror?"
"Shut up, damn speaker! Oh, where the heck is the volume-button?"
"May I enquire where your vagina is?"
"What is the difference between an egg and a tractor? The egg is edible, whilst the tractor is not"
"Ahh, the curtains, they're everywhere!!"
"If we don't succeed, we run the risk of failure"
"It is my duty to uphold the laws and even to make laws, and then to abuse them to bits and gain many queer seals and tractors of my own"
"Are you thirsty? I'm not"
"Darkness is scary. But the light is not that scary"

Unimportant and quite obvious lessons

Unimportant and quite obvious lessons

I guess these are pretty unimportant:

• "Never put pillows over your head, because then you can die"
• "Never trust a keyboard,well, simply because it is a keyboard, and it would be just downright stupid to let it handle any human tasks"
• "The significant difference between a drunk and a sober man is that the drunk man is under the heavy influence of alchoholic beaverages, whilst the sober man is not"
• "There is a contrast between light and dark"
• "A painting is not meant to be hung up on the roof, but rather on your wall"
• "Never sleep with your eyes open. It would be most painful"
• "Garbage is a naughty word"
  

Stupid and Downright Pointless Sentences!

Okey, these are pretty, pretty downright stupid, not even funny at all:

• "Argh, I knew I shouldn't have given the curtains my house-keys"
• "What is wrong with Cola? I can even bring it"
• "I can swear that I just saw a mole up in a hole!"
• "Want butter on that pie?"
• "Do you have any blonde Afro-Americans around here?"
• "Would you care for a *Siigh*ahh-rett?"
• "Jeg tror at jeg skal til Middagsåsen i morgen... for å ta bilder" - Jørgen Dyrop

Copyright MEEEG

Tro

I dagens samfunn er det mange som har en tro. En tro på kanskje en gud, en profet eller at man får lønnspålegg en gang i fremtiden. I dagens samfunn kan man jo tro på hva som helst, så derfor er det mange forskjellige trossamfunner rundt omkring i den vide verden. Og naturligvis har for eksempel Kristendommen eksistert i en lang tidsperiode, har opplevd sine nedgangstider med ledere, monarker og konger som har hatt en dårlig oppvekst og vært "a naghty-naughty-boy" mot de fleste normale folk, og Kristendommen virker vel ikke alltid helt som den stødigste jolla på havet idag heller. 

Så det har jo naturligvis blitt nokså popuært blant ungdommen idag å trakassere Kristendommen og religioner generelt sett. Og jeg er naturligvis en av disse marxisistiske, leniniske ungdommene som sammen med noen få andre generasjoner forholder seg nokså fiendtlige til religion og himmelriket. Dette synes jeg er både bra og dårlig. Vi mister troen vår på en måte, og innerst inne ønsker jeg at vi møtes i et slags himmelrike, men da vet jeg at det er den... feige delen av meg som snakker. Eller jeg kan vel ikke kalle den for feig, da hadde den blitt høyst irritert og sur på meg, så jeg får holde meg til ordet "diffus". 

Det er den delen av meg som sier til meg at jeg vil leve evig. Den vil ha en forsikring om at kjærligheten til mine medmennesker skal vare evig, og jeg ønsker så inderlig, inderlig at den har rett. Men så kommer den kranglete, bøllete og selvstendige, men også frekke, fornuftige og logiske delen av meg og krangler med den diffuse delen av meg.

Den sier, som Aristoteles sa, at å være fornuftig er den eneste veien du kan erkjenne deg selv og dine medmennesker og leve lykkelig. Fornuften sier til meg at det ikke finnes et himmelrike, glorier og engler.

Det er så naivt. Så navlebeskuende og lettgjort. Vi er bare et lite støvkorn i universet, og hva slags rett har vi til å erkjenne oss et himmelrike der vi blir eviggjort?

Ettersom jeg er en brennende Darwinist, så er jeg imot at vi mennesker står over alle andre dyr på en rangstige. Vi er de med det største intellektet og den beste overlevelsesevnen, og passer enkelt og greit inn som et plantedyr og rovdyr i Darwins store bok "Artenes Opprinnelse", ikke som en slags overrase eller en tronende konge. Kongen er naturen. Naturen ble skapt av naturlige, kosmiske reaksjoner og hendelser, og ingen allmektig Gud skapte det hele, mener darwinismen. Vi vet jo heller ikke. Men det er vår plikt, ifølge antikkens filosofer, å gå etter det som er fornuftig og logisk først, og det som er subjektivt, diffust og ikke dokumentert, må være så god å stille seg i kø etter det logiske.

Det er det objektive i meg som sier til meg. Det stive, det formelle. Men det emosjonelle, affeksjonelle og subjektive i meg sier til meg at jeg vil tro på Gud, egentlig fordi jeg vil ha en garanti for å overleve, men først og fremst for at mine medmennesker og jeg skal kunne overleve sammen. 

"En lykkelig slutt" tror jeg egentlig ikke på. Alt ender med død og fordervelse, sorg og tårer. Ikke noe godt varer evig, som de sier. Det jeg tror på, er at det er det i midten som teller. Det vi utretter og gjør ut av livene våre, som definerer, ikke en "lykke slutt", men kanskje en "lykkelig reise" eller et "lykkelig liv". 

Å gjøre en forskjell, vet du. Å ha et innholdsrikt liv. Da burde du faen meg være fornøyd når enden kommer og du ligger som en krøpling med kreftsvulster og alt annet fittedritt.

Det med en lykkelig slutt er egentlig bare oppspinn. Det kan skje en lykkelig slutt på en episode, en hendelse, men livet, i all dens uransakelighet, har vel ingen lykkelig slutt. Eller jo, egentlig, hvis du er lykkelig når du ligger for døden. Egentlig, så ikke ta alt det negative bullshittet jeg sier seriøst, for det er jo ikke det. Ta det med ei klype salt eller to.

Men hvordan kan en lykkelig slutt skje, når så mye ondskap, så mye dritt, har hendt, både sikkert med deg og generelt sett, hvis du tenker på en lykkelig slutt for verden.

Ondskapen og mørket vil til slutt innta. Den vil oppsluke alt. MEN den ondskapen, det mørket, er forgjengelig og passivt og helt til slutt vil også lyset komme, med en ny dag. En ny dag, med blanke ark og fargestiftar tel, som Alfern la det til. Og der har vi troen. Troen som overvinner mørket. Troen som får mennesket til å se dypt inni seg selv og finne et håp. Et håp som overvinner mørket. For tro er håp. Og da tenker jeg ikke på Gud, Bibelen eller noe av det der. 

Jeg tenker på mennesket. Lyset i mennesket, godheten i mennesket, det hele som får mennesket til å fortsette, selvom alle odds står en imot.

Troen og håpet på at det finnes noe godt i denne verdenen, noe kjærlig ,- kjærlighet, noe godt i mennesket og at det er, som Samwise Gamgee sier, verdt å kjempe for.

Et oppgjør

Med en gang ordet "WoW" eller "World of Warcraft" sirkulerer i en samtale, kommer de vanlige meninge om at spille "er avhengighetsskapende" og at det er "dritt".
Jeg skal, for det første, ikke prøve å lure meg unna disse påstandene, for jeg vet at de i flere tilfeller er helt sanne og at det ikke bare er piss som kommer fra kritikernes munner. Ellers ville jo ikke ryktene ha oppstått, uansett. Men på grunnlag av dette føler jeg også at jeg burde gjøre et slags oppgjør med disse ryktene, på godt og ondt, ta det opp, diskutere i skrivende form, fordi det er nesten helt umulig å ta det opp i virkeligheten seriøst, uten å bli kalt for en idiot, nerd, geek og lignende ting.


Det er kanskje det sosiale i WoW som tiltrekker folk mest

Jeg begynte så smått å spille WoW et år etter at det hadde kommet ut, det vil si i 2005, og jeg har ennå minner fra den tiden jeg startet som en noob på begynnerstadiet og begynte å forville meg rundt omkring i den store verdenen. Fordi den er stor. Gigantisk. Det er jo ikke bare et spill, World of Warcraft er en verden og et univers, og det er vel en av grunnene til at spillet har fått stor kritikk som avhengighetsskapende. Det faktum at det er en hel verden er også en av grunnene til at jeg fortsatt spiller det. I begynnelsen spilte jeg ganske mye, men det avtok etterhvert som jeg kom opp i nivåene og etterhvert spilte jeg bare når jeg ikke hadde noe annet å gjøre og ville kose meg litt med slike ting.



Jeg må jo innrømme det. Det var ganske spennende å ta det første steget inn i en sagnomsust hule der en drage ifølge sagnet levde, for så å slakte beistet med flere andre lagkamerater. Det var jo rett og slett hyggelig.


WoW har mestret nøtten å kunne kombinere effekter med artistisk grafikk

Det var egentlig en av grunnene til at folk fort ble avhengige. Siden det var en hel verden, fikk dette universet også en valuta i form av gullmynter, sølvmynter og bronsemynter, et transportssystem, flere territorier og utfordringer - noe som videre førte til såkalte "guilds", eller "laug" på tradisjonelt norsk. Det vil kort sagt si en klan, der flere spillere har opprettet en slags klubb der de spiller sammen.
Det vil naturligvis si at krav begynner å oppstå, krav som krever av spillerne å komme online på bestemte tidspunkter - det vil si at det blir en rutine, en slags livsstil.
Den tok over for mange, og har taket på mange til dags dato også.


Mektige landskaper

Men la meg understreke, det er ytterst få. Cirka 11-12 millioner spiller WoW idag, og hvert år stiger antallet med én eller to millioner. Bare cirka 600 000 av alle disse spillerne, er avhengige, viser statistikker. Men 600 000 er nok, og når en gnist oppstår, ramler det ut til mediene og mediene omformer det til et konsortium fullt av rykter, som folk alltid går trill rundt på. Fordi mediene enkelt og greit bare skriver om avhengighetsskapende og negative ting som omhandler spillet, men ikke positive ting.

Spiller har jo for meg ennå sine affeksjonelle verdier. Jeg er godt i lags med spillet, og jeg ville vel si at vårt forhold, WoW og meg, er nokså... sunt.

Jeg kommer hjem fra skolen, kanskje trener jeg litt med Toni (og til tider Pinaas), kanskje gjør jeg litt lekser og så spiller jeg kanskje litt Call of Duty 4 eller 5, eller kanskje litt WoW - som det passer meg.
Det er ikke alltid at jeg liker å spille WoW, og dermed avveksler jeg med å være ute med venner og lignende. Noe som passer meg helt perfekt.


Pene landskaper finnes også i WoW. Dette er ikke PlayStation-One-grafikk, folkens

Det finnes mange negative ting i WoW. Men det er langt flere ting som er positive. Man knytter seg til folk. Ja, mange kaller det for cyber-venner, men i de fleste tilfeller utvikler man vennskapet med disse cyber-vennene og til slutt møter man dem i virkeligheten. For eksempel skal jeg til København og besøke en Rasmus Madsen som jeg har spilt sammen med siden vi starta som to små, stakkarslige noobs. Og det er jo flott. Det er til og med folk som har giftet seg etter å ha møtt hverandre i universet.


Selvom det finnes mange negative askpekter ved WoW, så kan man jo naturligvis ikke la disse overskygge de positive. Det blir jo feil. For det er jo de positive, de lyse sidene, lyset, som overskygger de mørke, negative, skyggene.

Alle de negative påstandene om WoW får mange folk til å direkte gå imot WoW, som noe de ser på som en kilde av ondskap. De fordømmer spillet, selvom de, ifølge statistikker utført av Curse-Gamer og IGN, sjeldent har faktisk spilt spillet.


WoW har både natt og dag. Det er en verden. Her en soloppgang klokka seks om morgenen

Statistikkene viser at bare 4 av 10 kritikere har spilt spillet, og det er vel noe å overveie. 1 av de 4 har i tillegg aldri spilt spillet lenger opp enn til level 10, når maksimum level er 80. Det er jo først i level 80 at det STARTER FOR REAL!
All denne kritikken er også egentlig ganske diffus og er ikke knyttet ordentlig til jorden. Det er nesten umulig å kritisere et MMORPG, fordi det er så forskjellig fra et vanlig spill. Menneskelige spillere har en så stor rolle i spillet, så det er de emosjonelle og subjektive delene av hjernen som dømmer spillet, istedenfor objektivitet der man går etter grafikk, bugs og lignende systemfeil.