Du eksisterer

Det forekommer ofte i vår vide verden at folk blir inaktive. Og i en periode har jeg også blitt rammet av denne snåle og til tider plagsomme, men forførende aktivitet. For det er jo en aktivitet å være inaktiv? Hvordan kan man da påstå at man er inaktiv, når man er i full gang med å være inaktiv? Fordi man er det, rett og slett.

Universet er svært, sikkert uendelig stort. Jeg tenker veldig mye på det nå for tiden, fordi det er veldig, veldig interessant. Det er jo alt. Alt er en del av universet for faen, og jeg er så lei av denne fjortis-oppførselen min som jeg til tider føler en sterk tilstedeværelse av. Det er slitsomt å ikke tenke. Å ikke tenke er akkurat som å ikke leve, og jeg vil jo leve. Til tider finner jeg meg selv som en utenkende basill som vandrer fram og tilbake, fra A til B, og så til C, for så å komme til D, uten å dele en eneste tanke med omverdenen eller med meg selv. "Hva skal jeg spise når jeg kommer hjem?", "skal jeg trene?".

Idiotiske, dumme, men nødvendige spørsmål som alltid må få litt føde og konsumere hjernen din og gjøre deg om til en rutinert idiot. Men rutine er jo i og for seg bra. Grunnen til at jeg skriver så jævlig mye nå er fordi jeg improviserer, og dermed kommer det mange meninger, som jeg igjen angrer på og dermed skriver jeg at jeg angrer i neste setningen istedenfor å slette den dumme setningen. Da blir det feilaktige og gode setninger, og dermed lager jeg en kontrast, og intet menneske er uten feil.

Hvis jeg skulle kommet her og brukt perfekte setninger, ville jeg ikke giddi det, og jeg håper for deres mentale helse at dere hadde kastet ifra dere tastaturet deres, røsket ut skjermen og brukt den som grøtsleiv. Ikke bokstavelig talt, da, for hvis du virkelig hadde gjort noe sånt, da kunne jeg konstantere med at du er totalt el Loco og trenger seriøs hjelp.

Men tilbake til det om de spørsmålene du stiller deg selv. I bunn og grunn, de spørsmålene, som er de enkleste å stille, men vanskeligst å besvare, er de beste. Jeg gikk på vei hjem fra den jævla fulle bussen, kjente ennå at svetten hang på kroppen min som noe ekkelt sikkel og da så jeg opp...
Ja, du, der var stjernehimmelen, som jeg naturligvis hadde beskuet 1031481562 562752 0012 ganger fra før av, men nå kom de jævla spørsmålene som brenner seg på netthinnna, eller brenner seg i hjernen din og stikker ikke før du begynner med sparkel for å fjerne de ekle spørsmålene.

For det er jo de spørsmålene som får oss til å føle oss små. Som får oss til å føle oss så uendelig små, i forhold til universet. Tenk hvis vi bare egentlig er et lite støvkorn i ræva til en sel? Hele universet, er et lite støvkorn. Vi vet jo ikke!
Men selvom det er nokså usannsynlig, så ville jeg vel tro at mange av disse spørsmålene vil forbli ubesvart i LAANG TID, og jeg tror NEPPE at vi noensinne vil finne ut f. eks dette spørsmålet:



Hva eksisterte før ingenting?



Hva faen, tenker du. Ingenting?! Ingenting eksisterte før ingenting! Ingenting kan eksistere hvis ingenting eksisterer, det er jo skrevet ned av store menn som Newton.
Men hva hvis "ingenting", likevel er noe? Universet er så stort, at det er så ufattelig, ufattelig mange hemmeligheter som vi ikke vet om. Hva hvis det finnes stoffer eller noe piss som finnes selvom ingenting eksisterer? VI VET IKKE! Vi kan jo ikke slå fast at det er umulig!? Det er jo faen meg, unnskyld uttrykket, mulig! Se, da! Åpne øynene dine, selvom du sikkert har dem allerede oppe, da du leser denne teksten, men PLEASE, åpne dem!
Ta på huden din. Dra fingrene dine gjennom ditt sikkert fete hår.

Du eksisterer, jo. Gjør du ikke? Hvordan kan det ha skjedd da, siden du sier at det er umulig at universet kan ha oppstått av ingenting? Men vet vi at det noensinne har vært ingenting? Tja, joda.

Det jeg prøver å få fram her, er at vi kan ikke lete etter svar med våre sett av natur-regler og likende. Det går ikke. Vi tror vi vet alt det grunnleggende. Men gjør vi virkelig det? Hva hvis Newton ikke hadde rett? Hva hvis universet bryter hans regler radikalt mye og driter han på draget?

Tja, besvar meg de spørsmålene, vær så snill, så skal jeg finne fram en rosebusk, mekke dem om til en krans og pynte hodet ditt med den mens jeg salig tilber deg som mitt nye idol og som min nye helt. :)

Au revoir. :)
-T