Tro

I dagens samfunn er det mange som har en tro. En tro på kanskje en gud, en profet eller at man får lønnspålegg en gang i fremtiden. I dagens samfunn kan man jo tro på hva som helst, så derfor er det mange forskjellige trossamfunner rundt omkring i den vide verden. Og naturligvis har for eksempel Kristendommen eksistert i en lang tidsperiode, har opplevd sine nedgangstider med ledere, monarker og konger som har hatt en dårlig oppvekst og vært "a naghty-naughty-boy" mot de fleste normale folk, og Kristendommen virker vel ikke alltid helt som den stødigste jolla på havet idag heller. 

Så det har jo naturligvis blitt nokså popuært blant ungdommen idag å trakassere Kristendommen og religioner generelt sett. Og jeg er naturligvis en av disse marxisistiske, leniniske ungdommene som sammen med noen få andre generasjoner forholder seg nokså fiendtlige til religion og himmelriket. Dette synes jeg er både bra og dårlig. Vi mister troen vår på en måte, og innerst inne ønsker jeg at vi møtes i et slags himmelrike, men da vet jeg at det er den... feige delen av meg som snakker. Eller jeg kan vel ikke kalle den for feig, da hadde den blitt høyst irritert og sur på meg, så jeg får holde meg til ordet "diffus". 

Det er den delen av meg som sier til meg at jeg vil leve evig. Den vil ha en forsikring om at kjærligheten til mine medmennesker skal vare evig, og jeg ønsker så inderlig, inderlig at den har rett. Men så kommer den kranglete, bøllete og selvstendige, men også frekke, fornuftige og logiske delen av meg og krangler med den diffuse delen av meg.

Den sier, som Aristoteles sa, at å være fornuftig er den eneste veien du kan erkjenne deg selv og dine medmennesker og leve lykkelig. Fornuften sier til meg at det ikke finnes et himmelrike, glorier og engler.

Det er så naivt. Så navlebeskuende og lettgjort. Vi er bare et lite støvkorn i universet, og hva slags rett har vi til å erkjenne oss et himmelrike der vi blir eviggjort?

Ettersom jeg er en brennende Darwinist, så er jeg imot at vi mennesker står over alle andre dyr på en rangstige. Vi er de med det største intellektet og den beste overlevelsesevnen, og passer enkelt og greit inn som et plantedyr og rovdyr i Darwins store bok "Artenes Opprinnelse", ikke som en slags overrase eller en tronende konge. Kongen er naturen. Naturen ble skapt av naturlige, kosmiske reaksjoner og hendelser, og ingen allmektig Gud skapte det hele, mener darwinismen. Vi vet jo heller ikke. Men det er vår plikt, ifølge antikkens filosofer, å gå etter det som er fornuftig og logisk først, og det som er subjektivt, diffust og ikke dokumentert, må være så god å stille seg i kø etter det logiske.

Det er det objektive i meg som sier til meg. Det stive, det formelle. Men det emosjonelle, affeksjonelle og subjektive i meg sier til meg at jeg vil tro på Gud, egentlig fordi jeg vil ha en garanti for å overleve, men først og fremst for at mine medmennesker og jeg skal kunne overleve sammen. 

"En lykkelig slutt" tror jeg egentlig ikke på. Alt ender med død og fordervelse, sorg og tårer. Ikke noe godt varer evig, som de sier. Det jeg tror på, er at det er det i midten som teller. Det vi utretter og gjør ut av livene våre, som definerer, ikke en "lykke slutt", men kanskje en "lykkelig reise" eller et "lykkelig liv". 

Å gjøre en forskjell, vet du. Å ha et innholdsrikt liv. Da burde du faen meg være fornøyd når enden kommer og du ligger som en krøpling med kreftsvulster og alt annet fittedritt.

Det med en lykkelig slutt er egentlig bare oppspinn. Det kan skje en lykkelig slutt på en episode, en hendelse, men livet, i all dens uransakelighet, har vel ingen lykkelig slutt. Eller jo, egentlig, hvis du er lykkelig når du ligger for døden. Egentlig, så ikke ta alt det negative bullshittet jeg sier seriøst, for det er jo ikke det. Ta det med ei klype salt eller to.

Men hvordan kan en lykkelig slutt skje, når så mye ondskap, så mye dritt, har hendt, både sikkert med deg og generelt sett, hvis du tenker på en lykkelig slutt for verden.

Ondskapen og mørket vil til slutt innta. Den vil oppsluke alt. MEN den ondskapen, det mørket, er forgjengelig og passivt og helt til slutt vil også lyset komme, med en ny dag. En ny dag, med blanke ark og fargestiftar tel, som Alfern la det til. Og der har vi troen. Troen som overvinner mørket. Troen som får mennesket til å se dypt inni seg selv og finne et håp. Et håp som overvinner mørket. For tro er håp. Og da tenker jeg ikke på Gud, Bibelen eller noe av det der. 

Jeg tenker på mennesket. Lyset i mennesket, godheten i mennesket, det hele som får mennesket til å fortsette, selvom alle odds står en imot.

Troen og håpet på at det finnes noe godt i denne verdenen, noe kjærlig ,- kjærlighet, noe godt i mennesket og at det er, som Samwise Gamgee sier, verdt å kjempe for.