Verne kloooooster

Jørgen og jeg bestemte oss klokka halv ett om natta for å gå en tur ut og ta noen bilder. Vi tenkte da naturligvis at i nattens mulm og mørke så ville vi finne noen perfekte og kurante, potensielle bildetemaer. Så vi bestemte oss å gå nedover til Festestranda, jeg vaglende etter med stativet og Jørgen med ryggsekken på... ryggen hans. Det var faktisk stjerneklart og pent ut, og en mild bris blåste mot oss idet vi nådde stranda. Det var nesten blikkstille på havet, månen lyste opp hele vannet som en gigantisk speil og for vårt vedkomne plasket det inn noen småfrekke, brusende bølger.

Vi satte opp stativet og tenkte ut noen bildemotiver. Imens fant vi også ut at havet egentlig lager utrolig mye lyd. Det var deilig, såklart, men når jeg forsto hvor mye lyd havet egentlig lagde, så fikk jeg lyst til å skrike "hold kjeft, da, for faen" til havet og bitchslappe det, noe som jeg umulig kunne gjort uten det riktige utstyret som en båt og nødvendige bitchslappings-verktøy som kunne slå hver eneste centimeter av havet mens jeg ploga meg igjennom hele havet.

Så stativet var på plass og vi begynte å eksperimentere med lyssetting og lignende og fikk tatt noen bilder etterhvert. Du kan forresten se et knippe av disse bildene på Facebook, under "de vær ce"-albumet til Jørgen.

Det reelle utgangspunktet for turen vår var å ta noen spektakulære bilder, og vi bestemte oss da vi hadde glidd oss oppover fra Festestrandas gjørmehav og opp på veien, å legge ut til Verne kloster.
Vi sto midt på veien, i den mørke natten med en summende, elektrisk lyd fra lampene som omga oss, mens vi prøvde å bestemme oss hva vi skulle gjøre. Skulle vi ta veien hjem og gi oss for kvelden, eller skulle ta veien til Verne kloster, som Jørgen bemerket "var jævlig langt borte".
Vi kom med den konklusjonen at "vi måtte leve farlig iblant", og dermed trasket vi mot Verne kloster.

Det ville ta oss lang tid å nå stedet, men vi greide å fordrive tiden med høylytt og interessant prat blandet med latter, som fikk hele turen til å bli riktig hyggelig! Det å bare gå et sted uten videre, uten å måtte vite hva du skal gjøre helt konkret og det å også vite at det er litt langt til stedet og at målet er litt uoverkommelig, det fører til at oppdageren i deg tar over, eller som jeg liker å ta over, James Cook-en din tar over. Det ender jo da også med en deilig følelse av å være i kontakt med elementene og å være sunn.

Vi bestemte oss for å ikke gå inn i skogen. Den er ennå litt for skummel for oss. Helt stille lå den foran oss. Som en svær bjørn som ventet med labbene sine og de sylskarpe tennene sine. Vi kunne bare høre et vindedrag som lett berørte trekronene, og det var vel nok for oss. Ble for spooky for oss, så vi holdt oss til veien.

Så etterhvert så kom vi da fram til Verne kloster. Det er jo også en grunn til at vi dro akkurat dit. Ifølge sagnet og folkehistorier så var det et kloster der før, på 1000-tallet en gang, og det første man legger merke til er at det IKKE er noe kloster der, men heller en svær gård omgitt av jorder. Det sies at de munkene som befant seg der går igjen som ryttere som rir over jordene med kapper. Tja, det er jo mange som har sett dem, og det hørtes nifst nok ut for oss. Det er jo alltids lett å være modig bak muren, som de sier. Og det merka vi.
Foran oss åpnet det seg en hel slette med jorder og jorder og noen små veier rundt omkring som alle førte til gården som står cirka midt i området.

Jeg følte plutselig en jævla ekkel, drittfølelse og instinktet mitt sa at jeg skulle ditche dette her og gå tilbake. Men Jørgen som en standfast kar som han er dro meg tilbake og mente at vi bare skulle forsette.
Det er så utrolig lett å bare le av alle sånne historier og sånt når man ikke står i fare for å oppleve det, men når man står i fare for å oppleve historien, så blir det fort litt nifst. Såklart var jo den ekle følelsen jeg fikk en naturlig impuls, så jeg tok meg sammen og vi spaserte snakkende nedover mot gården.

Vi trakk oss opp mot jorden og gikk på jorden, da det ikke var lamper eller lys på veien, så det var tryggere. Jørgen stoppa plutselig opp og tok opp kameraet. Jeg spurte såklart hva det var og han sa "hør".
"Hører du det ikke?"
Så stoppa jeg helt opp og hørte etter. Hørte ingenting. Så plutselig kunne jeg høre det. Det var en dump lyd. En lyd som kunne minne om tramping. Men det var ikke en sånn hjortelyd eller noe, det var ordentlige hestehover vi hørte. Det varte i cirka ti sekunder, før det ble stille. Vi venta litt og så gikk vi videre.

Hvorfor munkene ifølge legenden går igjen, vet ingen. Det blir sagt at det er et system av undergrunnstunneler, eller at det var et system av undergrunnstunneler som munkene brukte til å flykte fra eventuelle plyndrere og røvere, og man var jo ikke akkurat på teknologiens fjelltopp på den tiden, så hvis det er sant så er det vel realistisk at flere av disse tunnelene raste sammen og førte til flere tragiske dødsfall. Men vet ikke. Hadde tenkt til å grave meg litt inn i Verne kloster og finne ut litt mer, fordi det er interessant.

Vi gikk videre og hørte og så ikke mye mer unntatt en plagsom fugl som tilsynslatende likte Jørgen.

Så dro vi hjem. :)