Tobias' Hjørne

Quotes against War

2009-04-18T06:15:00.000-07:00

Jeg har samlet opp noen sitater fra de mest geniale og oppreiste menn mennesket noensinne har kjent, som alle peker mot krig som den store syndebukken. Tenk litt på hva som skjer i Irak mens du leser dette. Alt er på engelsk, da det blir mest originalt.

Never think that war, no matter how necessary, nor how justified, is not a crime.
~Ernest Hemingway

All wars are follies, very expensive and very mischievous ones. In my opinion, there never was a good war or a bad peace. When will mankind be convinced and agree to settle their difficulties by arbitration?
~Benjamin Franklin

Give me the money that has been spent in war and I will clothe every man, woman, and child in an attire of which kings and queens will be proud. I will build a schoolhouse in every valley over the whole earth. I will crown every hillside with a place of worship consecrated to peace.
~Charles Sumner

It'll be a great day when education gets all the money it wants and the Air Force has to hold a bake sale to buy bombers.
~Author unknown

I dream of giving birth to a child who will ask, "Mother, what was war?"
~Eve Merriam

The release of atom power has changed everything except our way of thinking... the solution to this problem lies in the heart of mankind. If only I had known, I should have become a watchmaker.
~Albert Einstein

The direct use of force is such a poor solution to any problem, it is generally employed only by small children and large nations.
~David Friedman

Sometimes I think it should be a rule of war that you have to see somebody up close and get to know him before you can shoot him.
~M*A*S*H, Colonel Potter

A soldier will fight long and hard for a bit of colored ribbon.
~Napoleon

If we do not end war - war will end us. Everybody says that, millions of people believe it, and nobody does anything.
~H.G. Wells

A great war leaves the country with three armies - an army of cripples, an army of mourners, and an army of thieves.
~German Proverb

The world has achieved brilliance without wisdom, power without conscience. Ours is a world of nuclear giants and ethical infants. We know more about war that we know about peace, more about killing that we know about living.
~Omar Bradley

What a cruel thing is war: to separate and destroy families and friends, and mar the purest joys and happiness God has granted us in this world; to fill our hearts with hatred instead of love for our neighbors, and to devastate the fair face of this beautiful world.
~Robert E. Lee

Nations have recently been led to borrow billions for war; no nation has ever borrowed largely for education. Probably, no nation is rich enough to pay for both war and civilization. We must make our choice; we cannot have both.
~Abraham Flexner

The problem in defense is how far you can go without destroying from within what you are trying to defend from without.
~Dwight D. Eisenhower

War will exist until that distant day when the conscientious objector enjoys the same reputation and prestige that the warrior does today.
~John F. Kennedy

In Flanders fields the poppies grow
Between the crosses, row on row,
That mark our place, and in the sky,
The larks, still bravely singing, fly,
Scarce heard amid the guns below.
~John McCrae

You can no more win a war than you can win an earthquake.
~Jeanette Rankin

You are not going to get peace with millions of armed men. The chariot of peace cannot advance over a road littered with cannon.
~David Lloyd George

Sometime they'll give a war and nobody will come.
~Carl Sandburg

If we let people see that kind of thing, there would never again be any war.
~Pentagon official explaining why the U.S. military censored graphic footage from the Gulf War

War! that mad game the world so loves to play.
~Jonathan Swift

It is forbidden to kill; therefore all murderers are punished unless they kill in large numbers and to the sound of trumpets.
~Voltaire, War

We need a new law that owners of SUVs are automatically in the military reserve. Then they can go get their own goddamn oil.
~Jello Biafra, quoted in The Guardian, 3 November 2007

If it's natural to kill, why do men have to go into training to learn how?
~Joan Baez, "What Would You Do If....?"

I couldn't help but say to [Mr. Gorbachev], just think how easy his task and mine might be in these meetings that we held if suddenly there was a threat to this world from another planet. [We'd] find out once and for all that we really are all human beings here on this earth together. ~Ronald Reagan, 1985

The tragedy of war is that it uses man's best to do man's worst.
~Henry Fosdick

We have war when at least one of the parties to a conflict wants something more than it wants peace.
~Jeane J. Kirkpatrick

Man is the only animal that deals in that atrocity of atrocities, War. He is the only one that gathers his brethren about him and goes forth in cold blood and calm pulse to exterminate his kind. He is the only animal that for sordid wages will march out... and help to slaughter strangers of his own species who have done him no harm and with whom he has no quarrel.... And in the intervals between campaigns he washes the blood off his hands and works for "the universal brotherhood of man" - with his mouth.
~Mark Twain

Patriots always talk of dying for their country and never of killing for their country.
~Bertrand Russell

I'm fed up to the ears with old men dreaming up wars for young men to die in.
~George McGovern

You cannot prevent and prepare for war at the same time.
~Albert Einstein

We kill because we are afraid of our own shadow, afraid that if we used a little common sense we'd have to admit that our glorious principles were wrong.
~Henry Miller, The Wisdom of the Heart, 1941

They wrote in the old days that it is sweet and fitting to die for one's country. But in modern war there is nothing sweet nor fitting in your dying. You will die like a dog for no good reason. ~Ernest Hemingway

The ability and inclination to use physical strength is no indication of bravery or tenacity to life. The greatest cowards are often the greatest bullies. Nothing is cheaper and more common than physical bravery.
~Clarence Darrow, Resist Not Evil

The era of true peace on earth will not come as long as a tremendous percentage of your taxes goes to educate men in the trades of slaughter.
~Reginald Wright Kauffman

Are bombs the only way of setting fire to the spirit of a people? Is the human will as inert as the past two world-wide wars would indicate?
~Gregory Clark

War is only a cowardly escape from the problems of peace.
~Thomas Mann

We have failed to grasp the fact that mankind is becoming a single unit, and that for a unit to fight against itself is suicide.
~Havelock Ellis

The basic problems facing the world today are not susceptible to a military solution.
~John F. Kennedy

War is the only game in which it doesn't pay to have the home-court advantage.
~Dick Motta

If it were proved to me that in making war, my ideal had a chance of being realized, I would still say "no" to war. For one does not create a human society on mounds of corpses.
~Louis Lecoin

War is fear cloaked in courage.
~William Westmoreland

Liberty and democracy become unholy when their hands are dyed red with innocent blood. ~Gandhi, Non-violence in Peace and War, 1948

It is easier to lead men to combat, stirring up their passions, than to restrain them and direct them toward the patient labors of peace.
~André Gide, Journals, 13 September 1938

Fighting for peace is like screwing for virginity.
~Author Unknown

To kill a man is not to defend a doctrine, but to kill a man.
~Michael Servetus

A day will come when a cannon will be exhibited in museums, just as instruments of torture are now, and the people will be astonished that such a thing could have been.
~Victor Hugo

The draft is white people sending black people to fight yellow people to protect the country they stole from red people.
~Gerome Gragni and James Rado, 1967

What a country calls its vital... interests are not things that help its people live, but things that help it make war. Petroleum is a more likely cause of international conflict than wheat.
~Simone Weil, Ecrits historiques et politiques, 1960

War is never a solution; it is an aggravation.
~Benjamin Disraeli

The stench of the trail of Ego in our History. It is ego - ego, the fountain cry, origin, sole source of war.
~George Meredith, Beauchamp's Career

Dress it as we may, feather it, daub it with gold, huzza it, and sing swaggering songs about it, what is war, nine times out of ten, but murder in uniform?
~Douglas Jerrold

If you wish to be brothers, drop your weapons.
~Pope John Paul II

Law never made men a whit more just; and by means of their respect for it, even the well-disposed are daily made the agents of injustice. A common and natural result of an undue respect for law is that you may see a file of soldiers, colonel, captain, corporal, privates, powder-monkeys, and all marching in admirable order over hill and dale to the wars, against their wills, ay, against their common sense and consciences, which makes it very steep marching indeed, and produces a palpitation of the heart. They have no doubt that it is a damnable business in which they are concerned; they are all peaceably inclined. Now, what are they? Men at all? or small movable forts and magazines, at the service of some unscrupulous man in power? The mass of men serve the State thus, not as men mainly, but as machines, with their bodies.... In most cases there is no free exercise whatever of the judgment or of the moral sense; but they put themselves on a level with wood and earth and stones; and wooden men can perhaps be manufactured that will serve the purpose as well.
~Henry David Thoreau, On the Duty of Civil Disobedience

There is nothing that war has ever achieved that we could not better achieve without it. ~Havelock Ellis

War should belong to the tragic past, to history: it should find no place on humanity's agenda for the future.
~Pope John Paul II (Karol Wojtyla)

The pioneers of a warless world are the [youth] who refuse military service.
~Albert Einstein

The expendability factor has increased by being transferred from the specialised, scarce and expensively trained military personnel to the amorphous civilian population. American strategists have calculated the proportion of civilians killed in this century's major wars. In the First World War 5 per cent of those killed were civilians, in the Second World War 48 per cent, while in a Third World War 90-95 per cent would be civilians.
~Colin Ward, Anarchy in Action

I recoil with horror at the ferociousness of man. Will nations never devise a more rational umpire of differences than force? Are there no means of coercing injustice more gratifying to our nature than a waste of the blood of thousands and of the labor of millions of our fellow creatures?
~Thomas Jefferson

War should be made a crime, and those who instigate it should be punished as criminals. ~Charles Evans Hughes

Borders are scratched across the hearts of men
By strangers with a calm, judicial pen,
And when the borders bleed we watch with dread
The lines of ink across the map turn red.
~Marya Mannes, Subverse: Rhymes for Our Times, 1959

War! When I but think of this word, I feel bewildered, as though they were speaking to me of sorcery, of the Inquisition, of a distant, finished, abominable, monstrous, unnatural thing. When they speak to us of cannibals, we smile proudly, as we proclaim our superiority to these savages. Who are the real savages? Those who struggle in order to eat those whom they vanquish, or those who struggle merely to kill?
~Guy de Maupassant, Sur l'Eau

I hate war for its consequences, for the lies it lives on and propagates, for the undying hatreds it arouses, for the dictatorships it puts in the place of democracies, and for the starvation that stalks after it. I hate war, and never again will I sanction or support another.
~Harry Emerson Fosdick

In an incredible perversion of justice, former soldiers who sprayed festeringly poisonous chemicals on Vietnam, and now find today that they themselves have been damaged by them, appeal to the people for sympathy and charity. The effects of the defoliant "Agent Orange" are discussed at length, but not one single newspaper article or hearing that we are aware of has even mentioned the effects of the people who still live in those regions of Vietnam. It's as outlandish as if Nazis who gassed Jews were now to come forward and whine that the poisons they utilized had finally made them sick. The staggering monstrousness goes unlaughed at and even unnoticed, as in a Kafka novel.
~Fred Woodworth, The Match, No. 79

A visitor from Mars could easily pick out the civilized nations. They have the best implements of war.
~Herbert V. Prochnow

You're an old-timer if you can remember when setting the world on fire was a figure of speech. ~Franklin P. Jones, referring to the atomic bomb

Våg å stille spørsmål! Våg å tenke selv!

2009-04-09T10:25:00.000-07:00

"Who are we? I ask you ... for what crime did we die?
They're throwing a party! Doesn't anyone cry?!
Is it True? Am I nothing?! How could it be?
Don't they also have babies, just like me?
It is war they say, of which death is a part.
How blind they've become, How hardened of heart.
Did someone say hero? To whom do they speak?
A victory claimed for killing the weak?!
Why are they happy? Why are they proud? Don't they know that I'm cold in my burial shroud?"

Operasjon "Iraqi Freedom" ble igangsatt i 2001 etter angrepet på Twin Towers, og har i alle disse lange årene fått mye mediablest. Krigen kan for mange, og meg inkludert, minne om en meningsløs, blodig stillingskrig.

Jeg mistet troen på Irakisk frihet etterhvert som jeg begynte å forstå mer og mer av hva hele konflikten dreier seg om.
Kort sagt så skal den amerikanske hæren rette opp landet, få det på rett kjøl økonomisk og industrielt og banke Taliban og alle disse små plagåndene. Problemet, som jeg ser det, er at det er i framtiden vanskelig å bygge opp et land når man allerede har drept mesteparten av befolkningen i en destruktiv, langtrekkende krig, som vi nå ser.

Egentlig skal jeg ikke oppsummere alt rundt denne krigen, men heller skrive noen egne tanker og kanskje resonnere litt. Den egentlige grunnen til at jeg skriver dette er vel fordi jeg har blitt nokså opphisset av all den fanatiske imperialismen til amerikanere på for eksempel YouTube og deres hedring av "heltene som bekjemper djevelen og hjelper Irak mot en bedre framtid" osv osv, bla, bla.

For det første, vil jeg bare understreke at USA er et rart land, med en annen kultur. De har alltid vært stolte over sin egen styrke, og de kalles jo ikke "Storebror" for ingenting. Helt siden den andre verdenskrig har USA ført kriger mot forskjellige land, ofte på grunn av antatt terrorisme eller for å bekjempe den tilstedeværende kommunismen. Eksempler er Vietnamkrigen som USA måtte trekke seg ut av, grunnet for blodige og meningsløse omstendigheter og bilder av drepte uskyldige vietnamesere, Gulfkrigen ,- samt Koreakrigen.

Men hva er egentlig USAs grunn til å gå til krig mot Irak? Å stille et slikt spørsmål leder til flere svar, og mange av dem kan også kategoriseres som konspirasjonsteorier. En teori, som faktisk jeg personlig mener KAN være sann, er teorien om at Twin Towers ble ødelagt av USAs regjering, som et påskudd for å gå til krig mot Irak. Irak innehar mange rike oljefelter og naturlige rikdommer, så det er ikke usannsynlig, når man tenker grundig over det.

Det finnes flere argumenter som støtter denne teorien. For det første mener enkelte eksperter at vrakrester og selve den ødelagte bygninsstrukturen og bygningsskjelettet vitner om demolisjonsarbeid, det vil si sprengningsarbeid, framfor flystyrt. Et annet argument er at hva vet vi egentlig om Osama Bin Laden? Hvordan kan en "huleboer" som ham styre og organisere et slikt nøyaktig, kirurgisk angrep mot slik en mektig nasjon som USA? Det finnes mange argumenter, men det mest rystende argumentet er vel egentlig det såkalte "blackbox-argument". Alle fly har en eller to blackbox eller svartbok, som noterer og loggfører ALL aktivitet i et fly, samt all radiokommunikasjon.

Det som da er rart er at man ikke har funnet denne boksen i flyvrakene, selvom de er designed slik at de alltid skal overleve et krasj. Denne boksen finner ingen, den er borte vekk. Men vi har jo naturligvis funnet passportet til en av terroristene! Åja! Jeg glemte at papir og annet lett materiale IKKE brenner opp, mens brannbeskyttede stålbokser brenner opp med en gang!

Har du forresten sett filmen av Bush når han får nyheten om 11. September? Han nikker og fortsetter å høre på barna i klassen på skolen han besøker lese opp alfabetet.

Over til krigen igjen. Den amerikanske krigen burde for lengst være over, og hvis ikke Obama sender sine tropper hjem snart, selvom jeg har hørt at han skal det, og generelt forandrer USAs politikk mot verdenssamfunnet, så vil jeg faen meg... begynne å gråte. Og imperialisme suger, forresten. Sjekk ut noen "patriotiske, heltete" filmer på YouTube.

Mer får jeg ikke ut akkurat nå, så sorry-borry. Nå går jeg og spiser pizza.

Verne kloooooster

2009-04-06T07:56:00.000-07:00

Jørgen og jeg bestemte oss klokka halv ett om natta for å gå en tur ut og ta noen bilder. Vi tenkte da naturligvis at i nattens mulm og mørke så ville vi finne noen perfekte og kurante, potensielle bildetemaer. Så vi bestemte oss å gå nedover til Festestranda, jeg vaglende etter med stativet og Jørgen med ryggsekken på... ryggen hans. Det var faktisk stjerneklart og pent ut, og en mild bris blåste mot oss idet vi nådde stranda. Det var nesten blikkstille på havet, månen lyste opp hele vannet som en gigantisk speil og for vårt vedkomne plasket det inn noen småfrekke, brusende bølger.

Vi satte opp stativet og tenkte ut noen bildemotiver. Imens fant vi også ut at havet egentlig lager utrolig mye lyd. Det var deilig, såklart, men når jeg forsto hvor mye lyd havet egentlig lagde, så fikk jeg lyst til å skrike "hold kjeft, da, for faen" til havet og bitchslappe det, noe som jeg umulig kunne gjort uten det riktige utstyret som en båt og nødvendige bitchslappings-verktøy som kunne slå hver eneste centimeter av havet mens jeg ploga meg igjennom hele havet.

Så stativet var på plass og vi begynte å eksperimentere med lyssetting og lignende og fikk tatt noen bilder etterhvert. Du kan forresten se et knippe av disse bildene på Facebook, under "de vær ce"-albumet til Jørgen.

Det reelle utgangspunktet for turen vår var å ta noen spektakulære bilder, og vi bestemte oss da vi hadde glidd oss oppover fra Festestrandas gjørmehav og opp på veien, å legge ut til Verne kloster.
Vi sto midt på veien, i den mørke natten med en summende, elektrisk lyd fra lampene som omga oss, mens vi prøvde å bestemme oss hva vi skulle gjøre. Skulle vi ta veien hjem og gi oss for kvelden, eller skulle ta veien til Verne kloster, som Jørgen bemerket "var jævlig langt borte".
Vi kom med den konklusjonen at "vi måtte leve farlig iblant", og dermed trasket vi mot Verne kloster.

Det ville ta oss lang tid å nå stedet, men vi greide å fordrive tiden med høylytt og interessant prat blandet med latter, som fikk hele turen til å bli riktig hyggelig! Det å bare gå et sted uten videre, uten å måtte vite hva du skal gjøre helt konkret og det å også vite at det er litt langt til stedet og at målet er litt uoverkommelig, det fører til at oppdageren i deg tar over, eller som jeg liker å ta over, James Cook-en din tar over. Det ender jo da også med en deilig følelse av å være i kontakt med elementene og å være sunn.

Vi bestemte oss for å ikke gå inn i skogen. Den er ennå litt for skummel for oss. Helt stille lå den foran oss. Som en svær bjørn som ventet med labbene sine og de sylskarpe tennene sine. Vi kunne bare høre et vindedrag som lett berørte trekronene, og det var vel nok for oss. Ble for spooky for oss, så vi holdt oss til veien.

Så etterhvert så kom vi da fram til Verne kloster. Det er jo også en grunn til at vi dro akkurat dit. Ifølge sagnet og folkehistorier så var det et kloster der før, på 1000-tallet en gang, og det første man legger merke til er at det IKKE er noe kloster der, men heller en svær gård omgitt av jorder. Det sies at de munkene som befant seg der går igjen som ryttere som rir over jordene med kapper. Tja, det er jo mange som har sett dem, og det hørtes nifst nok ut for oss. Det er jo alltids lett å være modig bak muren, som de sier. Og det merka vi.
Foran oss åpnet det seg en hel slette med jorder og jorder og noen små veier rundt omkring som alle førte til gården som står cirka midt i området.

Jeg følte plutselig en jævla ekkel, drittfølelse og instinktet mitt sa at jeg skulle ditche dette her og gå tilbake. Men Jørgen som en standfast kar som han er dro meg tilbake og mente at vi bare skulle forsette.
Det er så utrolig lett å bare le av alle sånne historier og sånt når man ikke står i fare for å oppleve det, men når man står i fare for å oppleve historien, så blir det fort litt nifst. Såklart var jo den ekle følelsen jeg fikk en naturlig impuls, så jeg tok meg sammen og vi spaserte snakkende nedover mot gården.

Vi trakk oss opp mot jorden og gikk på jorden, da det ikke var lamper eller lys på veien, så det var tryggere. Jørgen stoppa plutselig opp og tok opp kameraet. Jeg spurte såklart hva det var og han sa "hør".
"Hører du det ikke?"
Så stoppa jeg helt opp og hørte etter. Hørte ingenting. Så plutselig kunne jeg høre det. Det var en dump lyd. En lyd som kunne minne om tramping. Men det var ikke en sånn hjortelyd eller noe, det var ordentlige hestehover vi hørte. Det varte i cirka ti sekunder, før det ble stille. Vi venta litt og så gikk vi videre.

Hvorfor munkene ifølge legenden går igjen, vet ingen. Det blir sagt at det er et system av undergrunnstunneler, eller at det var et system av undergrunnstunneler som munkene brukte til å flykte fra eventuelle plyndrere og røvere, og man var jo ikke akkurat på teknologiens fjelltopp på den tiden, så hvis det er sant så er det vel realistisk at flere av disse tunnelene raste sammen og førte til flere tragiske dødsfall. Men vet ikke. Hadde tenkt til å grave meg litt inn i Verne kloster og finne ut litt mer, fordi det er interessant.

Vi gikk videre og hørte og så ikke mye mer unntatt en plagsom fugl som tilsynslatende likte Jørgen.

Så dro vi hjem. :)

LotR - favorittsitater

2009-03-11T15:08:00.000-07:00

Portretter kommer snart! Bare la meg tegne dem!

“How do you pick up the threads of an old life? How do you go on, when in your heart you begin to understand there is no going back? There are some things time cannot mend. Some hurts that go too deep that have taken hold.”
-Frodo

--

Sam: "It's like in the great stories Mr. Frodo, the ones that really mattered. Full of darkness and danger they were, and sometimes you didn't want to know the end because how could the end be happy? How could the world go back to the way it was when so much bad had happened? But in the end it's only a passing thing this shadow, even darkness must pass. A new day will come, and when the sun shines it'll shine out the clearer. Those were the stories that stayed with you, that meant something even if you were too small to understand why. But I think Mr. Frodo, I do understand, I know now folk in those stories had lots of chances of turning back, only they didn't. They kept going because they were holding on to something."

Frodo: "What are we holding onto, Sam?"

Sam: "That there's some good in the world, Mr. Frodo, and it's worth fighting for."

--
"Even the smallest person can change the course of the future. "
-Galadriel
--

"Farewell, my dear hobbits. My work is now finished. Here at last, on the shores of the sea, comes the end of our Fellowship. I will not say do not weep, for not all tears are an evil."
-Gandalf

--
“Many that live deserve death. Some that die deserve life. Can you give it to them? Do not be too eager to deal out death in judgment. Even the very wise cannot see all ends.”
-Gandalf

Kjære Nadya

2009-03-01T08:55:00.000-08:00

Vi er bortglemte. Døde.

Vi er som gammel, flassete og tørket maling på en betongvegg. Ingen ser oss. Vi er usynlige. De som ser oss er de som vil erstatte oss, tilintetgjøre oss, tilintetgjøre den gamle malingen på veggen.

Vi stormer i stormskritt mot fienden gang på gang, og gang på gang faller vi og blir liggende i den frosne og blodige snøen. Døde. Vi kryper tilbake i retrett i frykt. Redde som barn. Vi er barn, bare små barn med blodige hender og utslitte kropper.

Jeg har drept. Jeg har drept unger på min egen alder, små unggutter som jeg kunne gått på skole med, som jeg ville lekt i skolegården med. Stakk dem ned med bajonetten min.
Den trengte inn i brystene deres. De skrek og jamret seg, før øynene lukket seg og de fant en voldsom og forstyrrende fred. Nesten ufrivillig.

Rett før jeg drepte dem, brutalt og voldsomt, spurte de meg med sine blikk: "hvorfor gjør du dette?" med rolige stemmer, anklagende. Jeg fikk tårer. De får jeg ikke lenger.
Evnen til å gråte har jeg mistet i løpet av månedene. Døden har blitt en del av mitt liv, kjære Nadya. Den har omsvøpet meg som en skygge og klamrer seg fast til meg. Jeg kommer meg ikke løs. Jeg hører skrikene deres i nettene. De roper ut navnet mitt. Jamrer og skriker, gråter og ber tryglende om å få leve.

Så kommer det en plutselig storm av piskende kuler som trenger seg igjennom stemmene deres, igjennom kroppene deres. Og da våkner jeg, kjære Nadya.

Jeg tar ladegrepet, drar det bakover og svinger riflen over skulderen. Så går jeg sammen med de andre. Ivanov, som du kjenner fra gamleklassen din, pleier å dele skyttergravshull med meg. Han har noen gode sigaretter.

Jeg føler en sorg over alle de som har dødd. Så mange har falt, så mange jeg, vi, kjente.
Mikhael, Bruschev, Pilonov, Trumschev, Kalanaya og Vasili falt allesammen igår. De var uheldige. En granat traff skyttergraven deres. Bruschev, Pilonov, Trumschev og Vasili ble tilintetgjort med en gang, momentant. De fant vi ikke. Alt vi fant var en ring med inskripsjonene: "Min Kjære Katilana". Den var Pilonovs.
Mikhael hadde fått en kule i hodet rett etter og begge armene var skutt av. Kalanaya lå med halve kroppen avsagd av eksplosjonen.

Vi trøstet ham, holdt rundt ham, sang en vise for ham. Han gråt. Tårene ble stoppet av blodet. Han gulpet, gråt og skalv. Så var det som om hele verden stoppet opp. Han rykket litt og så pustet han ut.
Vi gråt ikke, kjære Nadya. Vi hadde gått i samme klasse sammen med ham. Vi hadde hatt samme lærer, "gale Petrifski", som ham. Men vi gråt ikke.

Han var bare et av millioner ofre som vi måtte gråte over. Evnen til å gråte hadde blitt borte. Dagene omsvøpet oss i stein, gjorde oss harde og frosne. Men inne var vi bløte. Vi gråt om nettene når det var rolig. Ropte ut etter våre kjære.

Igår ble Dostev skutt i nakken av en snikskytter. Ivanov ble også drept i et angrep. Før han utåndet ga han meg brevet til sine kjære som jeg skulle levere. Nå var jeg alene. Hele mitt kompani var drept. I løpet av noen dager.

Fienden er den onde sorten. De skal dø. Kommisærene babler i vei. De bjeffer om Stalin den store og vår plikt som Sovjetsamveldets trofaste og standfaste soldater å knuse Nazi.Tyskland. Fascistene må dø.
Jeg tar på meg den klirrende, svak-grønne, runde hjelmen og tar riflen min i hånden.

Vi er bortglemte, min kjære Nadya. De har latt oss i stikken. Vi eksisterer ikke lenger. De bryr seg ikke om oss. De kjenner meg ikke. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke ofre mitt liv for en sak som dette. Jeg vil få barn, leve med familien, ha et lite hus på landsbygda utenfor Leningrad.

Dra inn til bygda med mine barn og kjøpe råvarer som trengs til gården. Komme hjem, kysse deg lett på kinnet og si hvor stolt jeg er over at lillegutten vår, lille Sebastian greide å løfte en hel kornsekk opp på kjerra. En hel sekk!

Jeg vil ikke holde denne rifla, denne bajonetten og ha på meg disse stinkende klærne. Jeg vil kaste denne rifla, og alle andre rifler i verden, alle patroner, alle kuler, alle granater, bare kaste dem.
Jeg løper. Tårene renner ned på mine røde, frosne lepper. Kjenner på saltsmaken. Kjenner hvor god den er. Tenker på deg. Maskingeværrede til høyre. Deg. Tenker på deg. Firkantede hjelmer overalt, pekende, stikkende rifler. Deg. Piskende skudd.

Kjenner en smerte i skulderen. Balansen svikter. Faller om og kjenner snøen ta meg imot. Den sier "velkommen, bror". Jeg prøver å reise meg opp. Men så slår tanken meg.

Jeg er bortglemt. Jeg er død.

Og plutselig våkner jeg opp. Du er død, lille Sebastian er død, lille Mikhael er død. Gården vår, den finnes ikke. Den er blitt brent av tyskerne.
Jeg har våknet opp. Jeg skriker og jamrer. Skuddene pisker og suser forbi meg, en stikkende smerte i låret treffer meg. Skrik og rop fra tyskerne som roper: "Russische schweine", og kommisærene som bjeffer: "Dawai, dawai!"
Tar meg for øynene, vil ikke se, vil ikke våkne. Jeg vil sove og drømme, kjære Nadya. Min kjære Nadya, jeg vil ikke våkne opp!

En kald følelse slår meg, jeg blir lam av smerte. Det roer seg. Jeg ligger i snøen. Våpnet har falt på brystet mitt. Øynene mine kjemper om å være oppe. Jeg faller. Faller inn i drømmen.
Faller inn i drømmen. Faller til deg. Drømmen omfavner meg. Jeg ser deg. Du er vakker. Skjønn. Du holder Sebastian og Mikhael i hendene. Dere smiler. Jeg smiler.

Så oppsluker drømmen meg. Nå er jeg hos deg, mine kjære Nadya.

My legacy

2009-02-11T12:08:00.000-08:00

Det er sånn i livet at man til syvende og sist dør, og det er i bunn og grunn dritkjipt. Har aldri tenkt på det sånn før, men tenker mer og mer på at JEG, mine hender, min kropp, mine armer, mine bein, mine negler, mine øyne, mitt hår ,- alt ved meg, kommer til å råtne bort til slutt, bli om til jord og ikke eksistere lenger.

Da jeg var liten, trodde jeg naturligvis at hele universet sirklet rundt meg, og at jeg var udødelig, men nå i det siste har det kommet opp for meg at jeg også skal dø en gang. Så jævla kjipt, jævla festdemper, liksom.

"Man knows its doom, but not the hour", som jeg hørte i et spill, og jeg må si meg enig i det sitatet.
Dette kan virke ganske emo, og det er jo litt emo også, såklart, men budskapet mitt er at selvom vi skal dø, så skal vi prøve å gjøre mest ut av livet vårt.

Så, hvis jeg skulle blitt brutalt overkjørt av en Toyota om noen dager, uker, måneder eller til og med år, så vær så snill, ikke husk meg som den som var emo i en liten blogg eller tenkte mye, men som den som hadde humoren i behold og alltid elsket alle i hele den vide verden som elsker noen, og at jeg mener at ved siden av kjærligheten, så er humor, det viktigste vi har. ;) Og humor ER jo kjærligheten, ikke skill dem, kjærlighet og humor går hånd i hånd.

Emoes suck, btw, fordi de svartmaler alt og maler omgivelsene sine svart uten å gjøre et forsøk i å komme seg ut av elendigheten, men lar elendigheten omsvøpe dem og gjøre dem til elendigheten.

HUMOR FTW! :D <3
Husk meg som den som til tross for stryk i matte smiler og er glad for å leve. :)

Mark Twain - en klok fyr

2009-01-30T09:26:00.000-08:00

Legger til noen gode Mark Twain-sitater, som jeg er helt enige i. Mark Twain er et stort idol og en stor inspirasjonskilde for meg. :)
Sitatene er sanne, velrettede, kloke og i noen tilfeller veldig satyriske, ironiske og morsomme.

"Humor is the great thing, the saving thing. The minute it crops up, all our irritations and resentments slip away and a sunny spirit takes their place."

"A man cannot be comfortable without his own approval."

"Clothes make the man. Naked people have little or no influence in the society."

"I thoroughly disapprove of duels. If a man should challenge me, I would take him kindly and forgivingly by the hand and lead him to a quiet place and kill him."

"If you tell the truth you don't have to remember anything."

"It is curious that physical courage should be so common in the world and moral courage so rare."

"Keep away from people who try to belittle your ambitions. Small people always do that, but the really great make you feel that you, too, can become great."

"Often it does seem a pity that Noah and his party did not miss the boat."

"The best way to cheer yourself is to try to cheer someone else up."

"The human race has one really effective weapon, and that is laughter."

"Whenever you find that you are on the side of the majority, it is time to reform."

"I cannot call to mind a single instance where I have ever been irreverent, except toward the things which were sacred to other people."

"It is by the goodness of God that in our country we have those three unspeakably precious things: freedom of speech, freedom of conscience, and the prudence never to practice either of them."

Dumbness brought to life

2009-01-19T09:19:00.000-08:00

"Is that me, or is it a flexing ghost in the mirror?"
"Shut up, damn speaker! Oh, where the heck is the volume-button?"
"May I enquire where your vagina is?"
"What is the difference between an egg and a tractor? The egg is edible, whilst the tractor is not"
"Ahh, the curtains, they're everywhere!!"
"If we don't succeed, we run the risk of failure"
"It is my duty to uphold the laws and even to make laws, and then to abuse them to bits and gain many queer seals and tractors of my own"
"Are you thirsty? I'm not"
"Darkness is scary. But the light is not that scary"

2009-01-17T14:00:00.000-08:00

Unimportant and quite obvious lessons

I guess these are pretty unimportant:

"Never put pillows over your head, because then you can die"
"Never trust a keyboard,well, simply because it is a keyboard, and it would be just downright stupid to let it handle any human tasks"
"The significant difference between a drunk and a sober man is that the drunk man is under the heavy influence of alchoholic beaverages, whilst the sober man is not"
"There is a contrast between light and dark"
"A painting is not meant to be hung up on the roof, but rather on your wall"
"Never sleep with your eyes open. It would be most painful"
"Garbage is a naughty word"

Stupid and Downright Pointless Sentences!

Okey, these are pretty, pretty downright stupid, not even funny at all:

"Argh, I knew I shouldn't have given the curtains my house-keys"
"What is wrong with Cola? I can even bring it"
"I can swear that I just saw a mole up in a hole!"
"Want butter on that pie?"
"Do you have any blonde Afro-Americans around here?"
"Would you care for a *Siigh*ahh-rett?"
"Jeg tror at jeg skal til Middagsåsen i morgen... for å ta bilder" - Jørgen Dyrop

Tro

2009-01-03T18:53:00.000-08:00

I dagens samfunn er det mange som har en tro. En tro på kanskje en gud, en profet eller at man får lønnspålegg en gang i fremtiden. I dagens samfunn kan man jo tro på hva som helst, så derfor er det mange forskjellige trossamfunner rundt omkring i den vide verden. Og naturligvis har for eksempel Kristendommen eksistert i en lang tidsperiode, har opplevd sine nedgangstider med ledere, monarker og konger som har hatt en dårlig oppvekst og vært "a naghty-naughty-boy" mot de fleste normale folk, og Kristendommen virker vel ikke alltid helt som den stødigste jolla på havet idag heller.

Så det har jo naturligvis blitt nokså popuært blant ungdommen idag å trakassere Kristendommen og religioner generelt sett. Og jeg er naturligvis en av disse marxisistiske, leniniske ungdommene som sammen med noen få andre generasjoner forholder seg nokså fiendtlige til religion og himmelriket. Dette synes jeg er både bra og dårlig. Vi mister troen vår på en måte, og innerst inne ønsker jeg at vi møtes i et slags himmelrike, men da vet jeg at det er den... feige delen av meg som snakker. Eller jeg kan vel ikke kalle den for feig, da hadde den blitt høyst irritert og sur på meg, så jeg får holde meg til ordet "diffus".

Det er den delen av meg som sier til meg at jeg vil leve evig. Den vil ha en forsikring om at kjærligheten til mine medmennesker skal vare evig, og jeg ønsker så inderlig, inderlig at den har rett. Men så kommer den kranglete, bøllete og selvstendige, men også frekke, fornuftige og logiske delen av meg og krangler med den diffuse delen av meg.

Den sier, som Aristoteles sa, at å være fornuftig er den eneste veien du kan erkjenne deg selv og dine medmennesker og leve lykkelig. Fornuften sier til meg at det ikke finnes et himmelrike, glorier og engler.

Det er så naivt. Så navlebeskuende og lettgjort. Vi er bare et lite støvkorn i universet, og hva slags rett har vi til å erkjenne oss et himmelrike der vi blir eviggjort?

Ettersom jeg er en brennende Darwinist, så er jeg imot at vi mennesker står over alle andre dyr på en rangstige. Vi er de med det største intellektet og den beste overlevelsesevnen, og passer enkelt og greit inn som et plantedyr og rovdyr i Darwins store bok "Artenes Opprinnelse", ikke som en slags overrase eller en tronende konge. Kongen er naturen. Naturen ble skapt av naturlige, kosmiske reaksjoner og hendelser, og ingen allmektig Gud skapte det hele, mener darwinismen. Vi vet jo heller ikke. Men det er vår plikt, ifølge antikkens filosofer, å gå etter det som er fornuftig og logisk først, og det som er subjektivt, diffust og ikke dokumentert, må være så god å stille seg i kø etter det logiske.

Det er det objektive i meg som sier til meg. Det stive, det formelle. Men det emosjonelle, affeksjonelle og subjektive i meg sier til meg at jeg vil tro på Gud, egentlig fordi jeg vil ha en garanti for å overleve, men først og fremst for at mine medmennesker og jeg skal kunne overleve sammen.

"En lykkelig slutt" tror jeg egentlig ikke på. Alt ender med død og fordervelse, sorg og tårer. Ikke noe godt varer evig, som de sier. Det jeg tror på, er at det er det i midten som teller. Det vi utretter og gjør ut av livene våre, som definerer, ikke en "lykke slutt", men kanskje en "lykkelig reise" eller et "lykkelig liv".

Å gjøre en forskjell, vet du. Å ha et innholdsrikt liv. Da burde du faen meg være fornøyd når enden kommer og du ligger som en krøpling med kreftsvulster og alt annet fittedritt.

Det med en lykkelig slutt er egentlig bare oppspinn. Det kan skje en lykkelig slutt på en episode, en hendelse, men livet, i all dens uransakelighet, har vel ingen lykkelig slutt. Eller jo, egentlig, hvis du er lykkelig når du ligger for døden. Egentlig, så ikke ta alt det negative bullshittet jeg sier seriøst, for det er jo ikke det. Ta det med ei klype salt eller to.

Men hvordan kan en lykkelig slutt skje, når så mye ondskap, så mye dritt, har hendt, både sikkert med deg og generelt sett, hvis du tenker på en lykkelig slutt for verden.

Ondskapen og mørket vil til slutt innta. Den vil oppsluke alt. MEN den ondskapen, det mørket, er forgjengelig og passivt og helt til slutt vil også lyset komme, med en ny dag. En ny dag, med blanke ark og fargestiftar tel, som Alfern la det til. Og der har vi troen. Troen som overvinner mørket. Troen som får mennesket til å se dypt inni seg selv og finne et håp. Et håp som overvinner mørket. For tro er håp. Og da tenker jeg ikke på Gud, Bibelen eller noe av det der.

Jeg tenker på mennesket. Lyset i mennesket, godheten i mennesket, det hele som får mennesket til å fortsette, selvom alle odds står en imot.

Troen og håpet på at det finnes noe godt i denne verdenen, noe kjærlig ,- kjærlighet, noe godt i mennesket og at det er, som Samwise Gamgee sier, verdt å kjempe for.

Et oppgjør

2009-01-02T17:13:00.000-08:00

Med en gang ordet "WoW" eller "World of Warcraft" sirkulerer i en samtale, kommer de vanlige meninge om at spille "er avhengighetsskapende" og at det er "dritt".
Jeg skal, for det første, ikke prøve å lure meg unna disse påstandene, for jeg vet at de i flere tilfeller er helt sanne og at det ikke bare er piss som kommer fra kritikernes munner. Ellers ville jo ikke ryktene ha oppstått, uansett. Men på grunnlag av dette føler jeg også at jeg burde gjøre et slags oppgjør med disse ryktene, på godt og ondt, ta det opp, diskutere i skrivende form, fordi det er nesten helt umulig å ta det opp i virkeligheten seriøst, uten å bli kalt for en idiot, nerd, geek og lignende ting.

Det er kanskje det sosiale i WoW som tiltrekker folk mest

Jeg begynte så smått å spille WoW et år etter at det hadde kommet ut, det vil si i 2005, og jeg har ennå minner fra den tiden jeg startet som en noob på begynnerstadiet og begynte å forville meg rundt omkring i den store verdenen. Fordi den er stor. Gigantisk. Det er jo ikke bare et spill, World of Warcraft er en verden og et univers, og det er vel en av grunnene til at spillet har fått stor kritikk som avhengighetsskapende. Det faktum at det er en hel verden er også en av grunnene til at jeg fortsatt spiller det. I begynnelsen spilte jeg ganske mye, men det avtok etterhvert som jeg kom opp i nivåene og etterhvert spilte jeg bare når jeg ikke hadde noe annet å gjøre og ville kose meg litt med slike ting.

Jeg må jo innrømme det. Det var ganske spennende å ta det første steget inn i en sagnomsust hule der en drage ifølge sagnet levde, for så å slakte beistet med flere andre lagkamerater. Det var jo rett og slett hyggelig.

WoW har mestret nøtten å kunne kombinere effekter med artistisk grafikk

Det var egentlig en av grunnene til at folk fort ble avhengige. Siden det var en hel verden, fikk dette universet også en valuta i form av gullmynter, sølvmynter og bronsemynter, et transportssystem, flere territorier og utfordringer - noe som videre førte til såkalte "guilds", eller "laug" på tradisjonelt norsk. Det vil kort sagt si en klan, der flere spillere har opprettet en slags klubb der de spiller sammen.
Det vil naturligvis si at krav begynner å oppstå, krav som krever av spillerne å komme online på bestemte tidspunkter - det vil si at det blir en rutine, en slags livsstil.
Den tok over for mange, og har taket på mange til dags dato også.

Mektige landskaper

Men la meg understreke, det er ytterst få. Cirka 11-12 millioner spiller WoW idag, og hvert år stiger antallet med én eller to millioner. Bare cirka 600 000 av alle disse spillerne, er avhengige, viser statistikker. Men 600 000 er nok, og når en gnist oppstår, ramler det ut til mediene og mediene omformer det til et konsortium fullt av rykter, som folk alltid går trill rundt på. Fordi mediene enkelt og greit bare skriver om avhengighetsskapende og negative ting som omhandler spillet, men ikke positive ting.

Spiller har jo for meg ennå sine affeksjonelle verdier. Jeg er godt i lags med spillet, og jeg ville vel si at vårt forhold, WoW og meg, er nokså... sunt.

Jeg kommer hjem fra skolen, kanskje trener jeg litt med Toni (og til tider Pinaas), kanskje gjør jeg litt lekser og så spiller jeg kanskje litt Call of Duty 4 eller 5, eller kanskje litt WoW - som det passer meg.
Det er ikke alltid at jeg liker å spille WoW, og dermed avveksler jeg med å være ute med venner og lignende. Noe som passer meg helt perfekt.

Pene landskaper finnes også i WoW. Dette er ikke PlayStation-One-grafikk, folkens

Det finnes mange negative ting i WoW. Men det er langt flere ting som er positive. Man knytter seg til folk. Ja, mange kaller det for cyber-venner, men i de fleste tilfeller utvikler man vennskapet med disse cyber-vennene og til slutt møter man dem i virkeligheten. For eksempel skal jeg til København og besøke en Rasmus Madsen som jeg har spilt sammen med siden vi starta som to små, stakkarslige noobs. Og det er jo flott. Det er til og med folk som har giftet seg etter å ha møtt hverandre i universet.

Selvom det finnes mange negative askpekter ved WoW, så kan man jo naturligvis ikke la disse overskygge de positive. Det blir jo feil. For det er jo de positive, de lyse sidene, lyset, som overskygger de mørke, negative, skyggene.

Alle de negative påstandene om WoW får mange folk til å direkte gå imot WoW, som noe de ser på som en kilde av ondskap. De fordømmer spillet, selvom de, ifølge statistikker utført av Curse-Gamer og IGN, sjeldent har faktisk spilt spillet.

WoW har både natt og dag. Det er en verden. Her en soloppgang klokka seks om morgenen

Statistikkene viser at bare 4 av 10 kritikere har spilt spillet, og det er vel noe å overveie. 1 av de 4 har i tillegg aldri spilt spillet lenger opp enn til level 10, når maksimum level er 80. Det er jo først i level 80 at det STARTER FOR REAL!
All denne kritikken er også egentlig ganske diffus og er ikke knyttet ordentlig til jorden. Det er nesten umulig å kritisere et MMORPG, fordi det er så forskjellig fra et vanlig spill. Menneskelige spillere har en så stor rolle i spillet, så det er de emosjonelle og subjektive delene av hjernen som dømmer spillet, istedenfor objektivitet der man går etter grafikk, bugs og lignende systemfeil.

Tegneserieskaper?

2008-12-14T14:15:00.000-08:00

Jeg har en indre lyst til å bli en tegneserieskaper. Å illustrere noe, er veldig viktig for meg, og å kunne gjøre det morsomt og få folk til å le litt i hverdagen er veldig varmende. Har alltid likt å tegne tegneserier som et lite avbrekk fra min vanlige tegnestil, som i mange tilfeller er sterkt inspirert av realismens grunnregler om å fange et realistisk bilde.

Og med tegneserier mener jeg ikke anime-relaterte tegneserier, selvom noen få anime-tegneserier kan ha et godt innhold, så avskyr jeg tegnestilen hos amatører og kopister, og jeg prøver å holde meg unna den tegnestilen.

Jeg går for en litt mer Pondus-inspirert tegnestil, og hvis jeg noensinne skulle blitt tegneserieskaper, ville jeg vel tro at jeg ville gått for enrutere, som Larsons Gale Verden og Rutetid.
De kan illustrere SÅ mye med bare ett enkelt bilde.

Men nå legger jeg meg, må tidlig opp og rekke bussen i morgen, for i morgen skal vi lage julekort. ^^)

(Skal prøve å poste noen tegneserie-enrutere for dere her)

Du eksisterer

2008-11-26T07:46:00.001-08:00

Det forekommer ofte i vår vide verden at folk blir inaktive. Og i en periode har jeg også blitt rammet av denne snåle og til tider plagsomme, men forførende aktivitet. For det er jo en aktivitet å være inaktiv? Hvordan kan man da påstå at man er inaktiv, når man er i full gang med å være inaktiv? Fordi man er det, rett og slett.

Universet er svært, sikkert uendelig stort. Jeg tenker veldig mye på det nå for tiden, fordi det er veldig, veldig interessant. Det er jo alt. Alt er en del av universet for faen, og jeg er så lei av denne fjortis-oppførselen min som jeg til tider føler en sterk tilstedeværelse av. Det er slitsomt å ikke tenke. Å ikke tenke er akkurat som å ikke leve, og jeg vil jo leve. Til tider finner jeg meg selv som en utenkende basill som vandrer fram og tilbake, fra A til B, og så til C, for så å komme til D, uten å dele en eneste tanke med omverdenen eller med meg selv. "Hva skal jeg spise når jeg kommer hjem?", "skal jeg trene?".

Idiotiske, dumme, men nødvendige spørsmål som alltid må få litt føde og konsumere hjernen din og gjøre deg om til en rutinert idiot. Men rutine er jo i og for seg bra. Grunnen til at jeg skriver så jævlig mye nå er fordi jeg improviserer, og dermed kommer det mange meninger, som jeg igjen angrer på og dermed skriver jeg at jeg angrer i neste setningen istedenfor å slette den dumme setningen. Da blir det feilaktige og gode setninger, og dermed lager jeg en kontrast, og intet menneske er uten feil.

Hvis jeg skulle kommet her og brukt perfekte setninger, ville jeg ikke giddi det, og jeg håper for deres mentale helse at dere hadde kastet ifra dere tastaturet deres, røsket ut skjermen og brukt den som grøtsleiv. Ikke bokstavelig talt, da, for hvis du virkelig hadde gjort noe sånt, da kunne jeg konstantere med at du er totalt el Loco og trenger seriøs hjelp.

Men tilbake til det om de spørsmålene du stiller deg selv. I bunn og grunn, de spørsmålene, som er de enkleste å stille, men vanskeligst å besvare, er de beste. Jeg gikk på vei hjem fra den jævla fulle bussen, kjente ennå at svetten hang på kroppen min som noe ekkelt sikkel og da så jeg opp...
Ja, du, der var stjernehimmelen, som jeg naturligvis hadde beskuet 1031481562 562752 0012 ganger fra før av, men nå kom de jævla spørsmålene som brenner seg på netthinnna, eller brenner seg i hjernen din og stikker ikke før du begynner med sparkel for å fjerne de ekle spørsmålene.

For det er jo de spørsmålene som får oss til å føle oss små. Som får oss til å føle oss så uendelig små, i forhold til universet. Tenk hvis vi bare egentlig er et lite støvkorn i ræva til en sel? Hele universet, er et lite støvkorn. Vi vet jo ikke!
Men selvom det er nokså usannsynlig, så ville jeg vel tro at mange av disse spørsmålene vil forbli ubesvart i LAANG TID, og jeg tror NEPPE at vi noensinne vil finne ut f. eks dette spørsmålet:

Hva eksisterte før ingenting?

Hva faen, tenker du. Ingenting?! Ingenting eksisterte før ingenting! Ingenting kan eksistere hvis ingenting eksisterer, det er jo skrevet ned av store menn som Newton.
Men hva hvis "ingenting", likevel er noe? Universet er så stort, at det er så ufattelig, ufattelig mange hemmeligheter som vi ikke vet om. Hva hvis det finnes stoffer eller noe piss som finnes selvom ingenting eksisterer? VI VET IKKE! Vi kan jo ikke slå fast at det er umulig!? Det er jo faen meg, unnskyld uttrykket, mulig! Se, da! Åpne øynene dine, selvom du sikkert har dem allerede oppe, da du leser denne teksten, men PLEASE, åpne dem!
Ta på huden din. Dra fingrene dine gjennom ditt sikkert fete hår.

Du eksisterer, jo. Gjør du ikke? Hvordan kan det ha skjedd da, siden du sier at det er umulig at universet kan ha oppstått av ingenting? Men vet vi at det noensinne har vært ingenting? Tja, joda.

Det jeg prøver å få fram her, er at vi kan ikke lete etter svar med våre sett av natur-regler og likende. Det går ikke. Vi tror vi vet alt det grunnleggende. Men gjør vi virkelig det? Hva hvis Newton ikke hadde rett? Hva hvis universet bryter hans regler radikalt mye og driter han på draget?

Tja, besvar meg de spørsmålene, vær så snill, så skal jeg finne fram en rosebusk, mekke dem om til en krans og pynte hodet ditt med den mens jeg salig tilber deg som mitt nye idol og som min nye helt. :)

Au revoir. :)
-T

Er du sosialist?

2008-10-14T06:42:00.000-07:00

Jeg gikk rundt og tralla på en vise som jeg ikke husker navnet på, og da kom jeg på hva mitt neste innlegg her skulle være. Om politikk! Yes, høres kjedelig og tamt ut, men det er hva du gjør det til.

Det er faktisk først nå jeg har begynt å interessere meg smålig for politikk, men jeg er ennå ikke sikker på om jeg skal melde meg inn i et parti eller ikke, eller kanskje bare iakta det hele og prøve å finne ut hvilket parti som jeg burde gå for.
Jeg har hatt noen litt kommunistisk-inspirerte tanker og leser mye av forskjellige kommunistiske websider og Klassekampen som i bunn og grunn er et leseverk for personer med et relativt større forhold til kommunisme enn den vanlige menigmann.

Det er jo interessant å lese om slike ting, og det virker som om det ennå er partier og personer som prøver å innføre visse kommunistiske aspekter inn i samfunnet, som å beholde skatt, ingen karakterer på skolen (noe som i seg selv er ganske dårlig) og lignende. Men det jeg har tenkt over er at det er INGEN, absolutt INGEN som er villig til å innføre et totalt og radikalt kommunistisk styre.

Før jeg fortsetter, vil jeg understreke at selvom jeg er for visse aspekter ved kommunisme (mest det aspektet der man skal hjelpe hverandre og at et kollektivt fellesskap skal kunne løfte seg oppover sammen), så vil jeg vel si at hvis noen får et inntrykk av en aggressiv og radikal kommunistisk holdning fra min side, så er det bare å ta det med ro. Jeg spiller radikal kommunist bare fordi det terger noen veninner av meg, så jeg er ganske nøytral når det gjelder politikk.

Grunnen til at ingen vil innføre et kommunistisk styre i Norge, er enkelt og greit fordi kommunismens grunnregler ikke fungerer i praksis, og fordi kommunisme blir sett på som Fanden selv, og folk er redde for slike radikale regjeringer ,- og med god grunn. Stalin drepte jo vel noen titalls millioner av sine egne innbyggere ved å la dem faktisk tro på at Stalin faktisk var kommunist, noe han egentlig ikke var. Han utnyttet makten. Så hvis det er noen som er kommunister idag, så er de antakeligvis leninister eller marxisister, der man heller ser til kommunisme som en løsere og mer diffus livsvei. Det er den veien jeg velger å ta hvis jeg noensinne skal ytre meg om å være en slags kommunist.

Kommunismen fungerer ikke i praksis, men hva hvis man tar deler fra den, og blander sammen med kapitalismens mange goder? Det finnes mange eksempler på slike tilfeller, f. eks... uhh, Norge? Det er riktig, min venn, Norge har en såkalt blandingsøkonomi, som betyr enkelt og greit at vi har tatt de gode sidene fra både kommunisme og kapitalisme, og man ser jo resultatet nå ,- et av de beste landene å bo i, og ifølge FN, det 2. beste landet å bo i (i hele verden) etter Island.

Det er egentlig feil at man ser på kommunismen som et onde, fordi helt i begynnelsen, var det de mest intellektuelle og smarte personene i verdenshistorien som var kommunismens stamfedre.
Folk som Stalin og Mao har griset til kommunismens rykte ved å være trigger-happy og likvidere sine egne folk.
Kommunisme bygger på at alle skal være like, egentlig fordi man før i tiden ville få bort de adelige og alle slike sosiale klasser, også kalt føydalisme. Arbeiderne skulle komme fremfor alt, men på et visst punkt gikk man feil vei og tok kommunismen for bokstavelig talt.

For man skal absolutt ikke følge kommunismen til punkt og prikke, for da går det ille.
Man skal ikke være like, det er imot menneskets natur, for vi fyller hverandres mangler og svakheter. Men når en anti-kommunist legger fram et slikt argument, har vedkomne misfortstått.
Kommunismen mener ikke at alle skal være like med tanke på personligheter, jobber, lønn og så videre, men heller at alle skal få samme gode tilbud, har samme krav og samme rettigheter!

Jeg mener også at for hver dag som går så tenker vi på USA som en god og ren nasjon.
Ikke vær naiv!
Har du sett USAs mangler? USA driver et skikkelig kapitalistisk styre der i mange tilfeller gjerrighet og griskhet regjerer. Helsesystemet i USA suger.
Hvis man er fattig i USA og faller utenfor systemet, blir man i mange tilfeller boende utenfor systemet.
Hvis man er fattig i USA, har en dødelig sykdom og man trenger en operasjon, hender det ofte at man ikke får operasjonen og "dør foran brødboksen" fordi legene nekter å operere deg fordi du ikke har råd til operasjonen.

USA har også et økonomisk styre som lar privatpersoner få kontroll over store firmaer, som sykehus, veibaner, drosjeselskap og alle andre offentlige tjenester. Systemet blir for fritt, etter min mening, og lager vei for griskhet og gjerrighet fra privatpersoner som eier store firmaer.

Det er resultatet av et 100% kapitalistisk styre.

I Norge, på den andre side, har vi en blanding av kommunisme og kapitalisme, som videre sier at alle offentlige tjenester som virkelig håver inn penger, ikke kan ha en privatperson som sjef, men heller staten som sjef, og dermed tjener vi alle på det! Vi har et helsesystem som gir oss gratis pleie, via skatten vår som alle betaler. Det er akkurat som om hvis du for eksempel kommer i en ulykke og trenger en operasjon, så betaler alle i Norge en liten sum hver for å hjelpe deg.

Det kan oppstå problemer hvis denne skatten blir brukt på andre unødvendige ting, men det er en annen sak.

Jeg tror jeg har fått sagt mye, og fått ut mange av tankene mine nå. Deilig. :)
Takk for at du leste!

-T

Reformer

2008-10-12T09:04:00.000-07:00

Jeg har vært ganske travel i det siste og har derfor ikke hatt noe særlig med tid til å blogge. Men her er jeg.
På lørdagen som var fylte mora mi 50 år, og det feira vi med å dra ned til byen til en restaurant som het noe med "Shalimar" og spiste en perfekt indisk middag med masse kylling og ris - nam, nam. :) Dra til den restauranten! Det er verdt det, hehe.

Utenom det har jeg hatt en helt normal helg. Har vært mye ute sammen med kamerater, eller som kommunistene sier, "kamratær".
Men alt det ovenfor blir totalt slått av den flotte nyheten som kommer nå; jeg har begynt å trene! På et sted i Moss som blir kalt for Korpus. Navnet er ganske diffust og kan minne om en død kråkes klengenavn, men Korpus betyr egentlig "kropp" eller "sjel", eller noe med "helse".
Trener da sammen med Toni og en ved navn Fredrik, og det er riktig hyggelig. Det som det hele dreier seg om er at det er hyggeligere å trene når du er sammen med venner, og kanskje det også er bra at du kan velge når DU vil trene selv, istedenfor at en trener sier hva du skal gjøre.

Men nå skal jeg ut og leie film. Tenkte The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford.

Whew, utrolig lang tittel. Men da snakkes vi! :)

Filmdepresjonens kalde hånd

2008-10-08T10:51:00.000-07:00

Har du noensinne sett en film som har rørt deg så inderlig mye på de fleste måter som tildags er mulig? Har du gått fra filmlerretet med dype tanker om enten en person fra filmen, meningen med filmen eller noe liknende?
Da har du opplevd det jeg nå har opplevd flere ganger, men for første gang som jeg faktisk skribler ned noe om.
Da jeg skulle en liten tur på hytta med familien min, fant jeg ut at turen egentlig er en langvarig og ganske kjedelig biltur som varer i ca. 4 timer, noe som er ganske monotont og pisskjedelig.
Derfor bestemte jeg meg for å se på en film underveis; da vi har bærbare DvD-spillere baki bilen ville dette være ypperlig for meg.
Da vi bega oss ut på landeveien, plugga jeg inn de nykjøpte Koss-hodetelefonene og satte i en nokså gammel klassiker, Ringenes Herre: Ringens Brorskap.

Jeg ble betatt. Selvom jeg har sett den så mange ganger før, så kan jeg nesten ikke beskrive den følelsen jeg følte underveis. Selvom jeg visste at Gandalf kom til å falle ned i mørket i Morio og midlertidig være død, og selvom jeg visste at Boromir kom til å bli felt av den slemme, men til tider sjarmerende, uruk-haien ,- så levde jeg meg inn i filmen så mye at jeg glemte alt for noen øyeblikk.

Jeg var tilbake i barndommen min da jeg for første gang åpnet Ringenes Herre-DvD-boksen, glante inn på den pene og glinsende CD-en og storkoste meg med filmens spennende, mytiske og episke eventyrfortelling om hobbiter, orker og svææære, episke landskap.

Det er sjelden at jeg noensinne opplever slike ting. Den eneste grunnen til disse deja vu-liknende hendelsene er simpelthen at Ringenes Herre-trilogien er den beste samlingen av filmer som noensinne har blitt produsert. Så mange følelser blir hver gang igangsatt av filmene. Ubeskrivelige følelser.

Så kommer jeg til det vemodige med alt dette. Gjennom filmene opplever vi noen dødsfall som såklart er triste, men det tristeste øyeblikket er når Frodo og Gandalf drar "til Vesten", det vil si himmelen eller paradis i den siste filmen. Da jeg så den for første gang, gråt jeg. Det gjør jeg til tider ennå. Kanskje gråter jeg og føler meg vemodig fordi de faktisk drar og forlater et uendelig kjærlig vennskapsforhold, men også er det fordi DE alle drar fra MEG. No more LotR!

Dermed får jeg en følelse av misbehag, fortvilelse og vemodighet fordi det hele er slutt. Jeg lever meg for mye inn i filmens mytiske og episke verden og begynner å fantasere om at jeg er en hobbit som skal utforske Midgard og så videre.

Ringenes Herre er så kunstnerisk og utrolig flott lagd. Alle aspekter fortryller opplevelsen. Musikken er den beste av sitt slag, fortellermåten, kampscenene og så videre inn i det uendelige, faktisk.
Ringenes Herre kan ikke engang sammenlignes med Star-fucking-Wars. Vi kan ikke sammenligne George Lucas som brukte kort tid i fylla på å utvikle et univers om en stjernekrig ,- med en fantastisk forfatter som viet hele sitt liv til Middle Earth. Å sammenligne det hele er en forbrytelse mot menneskeheten i Hitler-skala.

Dermed trekker jeg meg tilbake i dyp angst for mine sorger over en trilogis bortkommelse, men jeg sverger å beskue Ringenes Herre-trilogien utallige ganger til, med hånden på hjertet.

Med vennlige alve-hilsener (og forresten, jeg brøt løftet om annenhver nynorsk-innlegg, det er bare umulig for meg å måtte slå opp i en ordbok hele tiden, for da mister jeg mine tanker som flyr rundt i hodet mitt rotete som faen, og det kan vi ikke ha noe av),
-T

Ankomstens stund

2008-10-08T10:17:00.000-07:00

Da har jeg fått tastet og klikka meg inn hit på BlogSpot.Com etter mye nøling og fortvilte tanker om bloggings til tider navlebeskuende og infantiliserte innhold og om hvorfor JEG, som forøvrig er et nokså tenkende individ som tenker på flere ting enn bare hva jeg skal ha til middag etter skolen, selvom disse berømte middagstankene er noen deilige og orgasmiske tanker som virkelig får meg til å slappe av og virkelig glede meg til å sette meg ned med familien min og ete i vei, for uten mat greier man seg ikke lenge.

Men uansett, hvorfor skal jeg komme hit og skrible ned mine personlige tanker, og late som om det er en hemmelig dagbok, men for å finne ut at folk faktisk kan lese alt hva jeg skriver?
Delvis fordi jeg idag på bussen følte en desperat følelse for å få ut noen tanker, og det vil dermed ikke bare si personlige følelsesreferat, men muligens også mine meninger om livet og verden idag. Muligens ispedd litt skittkasting, sladder og litt radikale politiske meninger som virkelig vil sjokkere deg og forhåpentligvis åpne øynene dine for hva som skjer i verden idag.

Av forskjellige årsaker velger jeg å skrive annenhvert innlegg på nynorsk, fordi jeg egentlig liker klangen på nynorsk og fordi jeg mener at det er viktig å bevare det også blant ungdommen i dag, fordi det ER norsk. Bokmål er en fornorsket versjon av dansk, og for de som ikke vet det (av forskjellige sosiale grunner) så hadde Danmark kontroll over Norge, eller Noreg, i flere hundre år.

Da er det på tide for meg å slenge meg til sengs for å hvile mine lemmer, så vi sees snart igjen, gjør vi ikke? =)

-T